Sjur sender sky blikk til de andre og hvisker: – det var noen på loftet. Noe hvitt som flagret. Så mest ut som et spøkelse.
– Du tuller nå? sier Per.
– Det virket som om det var noen på rommet der jeg gjemte meg, også, noen som kilte meg under beina! sier Sine-Lill
– Faktisk fikk jeg liksom en iskald pust i trynet! innrømmer Per
– At dere tør å bo her, mumler Karla.
De går inn på kjøkkenet. Det klirrer i glass og tappes vann og smeller i kjøleskapsdøra. De snakker oppspilt om spøkelset, med ord som trevler meg opp til ingenting. Her blir jeg ikke funnet, snarere utradert. Jeg smutter inn i garderobeskapet og finner meg en tettknappet jakke som kan holde meg sammen. Noe spøkelse vil jeg ikke være.