Kapittel 1

Kamil og den blå steinen

Kapittel 1

 

Det er sommer. Fuglene synger i skogen.
Varmen gjør skogen fuktig.
Det er dråper av vann på hvert eneste blad.
Lyset fra sola lager fine striper i lufta.
Alt er grønt, og fullt av liv.
Kamil er på besøk hos kusinen sin, Alces.

 

Pappaene til Kamil og Alces er brødre.
Men Kamil og Alces ligner ikke på hverandre.
Alces er hundre prosent elg.
Både mammaen og pappaen til Alces er elger.
Kamil har lang hals som en sjiraff og sterke bein som en elg.
Han har lysegult hår og små flekker her og der, akkurat som mammaen sin.
Han er en blanding av sjiraff og elg.
Pappaen til Kamil er elg, mens mammaen er sjiraff.

 

Kamil skal være hos Alces en hel uke.
Hver sommer er han på ferie hos Alces.
Han gleder seg til å leke og vise Alces den blå steinen
han fikk av mamma og pappa.
Takket være den blå steinen har ikke Kamil mareritt.
Takket være steinen er alle skumle historier han lager i hodet sitt, borte.
Takket være steinen får Kamil sove som en stein.

 

Kamil og Alces elsker å leke sammen.
Men Kamil og Alces kan ikke bare leke.
Som alle de andre elgene i verden må de lete etter mat.
Om sommeren finnes det masse mat i skogen.
Kamil elsker mat. Han vil helst spise all den maten han finner.
Men Kamil har lært at han må spare litt også.
Han må ikke spise alt på en gang.
Han synes det er masete at han hele tiden må tenke på at han må spare.
Men når vinteren kommer, er han utrolig glad for all maten han har funnet.
Når vinteren kommer, er det godt å sitte inne og se ut av vinduet
mens snøen faller og ha et deilig grønt blad med sommersmak i munnen.

 

Sola skinner, og sommerfuglene flyr rundt overalt.
Kamil og Alces løper inn i skogen for å leke.
“Husker dere å ta med ryggsekkene?” roper mammaen til Alces.
“Dere må love å plukke med mat på vei hjem fra skogen,” roper pappaen.
“Er det mulig!” tenker Kamil. “Jeg skulle ønske jeg kunne bare leke.”
Men “alt er ikke en lek” som mammaen til Kamil pleier å si til han.
Og hun har sikkert rett.
“Vi har med oss ryggsekkene!” roper Alces.
Hun tar sekken på ryggen og løper av gårde.
“Alces løper så fort!” tenker Kamil og forsvinner i skogen etter Alces.
“Hun er alltid raskere enn meg!”
Langt der framme ser Kamil at Alces står og snakker med noen.
På avstand ser det ut som Alces snakker med en hund med smale øyne.
Kamil har aldri møtt han før.
“Han ser ganske skummel ut,” tenker Kamil.
“Om jeg hadde møtt han i skogen alene, ville jeg løpt og gjemt meg.»

 

“Hils på fetteren min. Han heter Kamil,» sier Alces
når Kamil kommer bort til dem.
“Hei, eg heiter Gulo,» sier han som likner på en hund.
“Han er en veldig snill jerv. Gulo ser farlig ut, men han er ikke det,” sier Alces.
“Ikke sant, Gulo?”
“Kven veit,” svarer Gulo. ” Du veit, eg kan bli ganske sint.
Det kan vere farleg å bli sint.” Gulo ler.
“Du liker å være litt mystisk,” sier Alces. Hun ler også.
Kamil ler ikke. Han synes fortsatt Gulo ser skummel ut.
Men Alces og Gulo er venner.
Og gode venner gjør ikke hverandre vondt, tenker Kamil.
“Kva skal vi leike? Gøymeleik?” spør Gulo.
“Ja!” svarer Alces, “det er gøy!”
“Eg tel!” roper Gulo.
“Bra!” sier Alces.
Alces og Kamil løper og gjemmer seg.
Gulo finner dem raskt.

 

“Nå er det min tur,» sier Alces, og da løper Gulo og Kamil.
Kamil gjemmer seg bak et stort og tjukt tre.
Gulo gjemmer seg rett bak han.
“Alces kjem ikkje til å finne oss her,” sier Gulo.
“Det blir mykje løping på Alces.” Gulo fniser og humrer.
Han ler med blottede tenner.
“Men hysj,” sier Gulo. “No må vi vere stille.”
De prøver å ikke lage noe lyd.
Alces må ikke finne dem.
Det er ikke lett å stå helt stille.
“Høyrer du det?” sier Gulo lavt.
“Hva da?” spør Kamil.
“Det der, hysj, ikkje pust. Eg må høyre nøye etter,” sier Gulo.
Kamil blir litt redd. “Hva er det?” spør Kamil.
“Ingenting. Nei, det var ikkje noko.”
Men Gulo ser seg rundt flere ganger.
Og det virker ikke som det er Alces han ser etter.
Gulo nærmer seg til ørene til Kamil:
“Du veit, Kamil. Det går rykter om at trollet er tilbake i skogen. Visste du det?”
“Har trollet bodd her i skogen?» spør Kamil. Han har aldri hørt om trollet før.
“Ja. Trollet er veldig tynt og grønt med store tenner, ” sier Gulo.”
Det er ikkje så lett å sjå han med det første. Nokre gongar likner han
på eit tre. Så ser du nøye etter og plutseleg ser du at det ikkje er eit tre,
men trollet som står der med stor, ope munn og rennande, grønt spytt.”
Kamil blir veldig redd og ser seg rundt.
Gulo smiler et lurt smil. Et smil som gir Kamil noe å tenke på.
“Er det sant det Gulo sier?” tenker Kamil. “Kanskje Gulo liker å fortelle
skumle historier. Kanskje Gulo liker å skremme andre dyr
med historiene sine uten å mene det? Alces nevnte ikke noe troll
i dag tidlig. Alces ville ha fortalt om trollet.”
Plutselig hører de en lyd, som om noen strever med å puste.
“Er det Alces som lager den lyden?” spør Kamil.
“Ja, det må vere ho,» sier Gulo. “Ha det!” Han løper for å se
om det er Alces som kommer.
“Vent på meg,» roper Kamil. Han følger etter Gulo.
De løper inn i den grønne skogen og krasjer nesten med Alces.
Alces kommer løpende mot dem med tunga rett ut!
“Hvor var dere? Jeg har lett lenge etter dere!” Alces høres skuffet ut.
“Det er ikke noe å le av,” sier Alces til Gulo som står og smiler lurt.
“Var du redd?” spør Kamil. “Vi var der borte! Ser du det tjukke treet der?”
Kamil peker på treet der de gjemte seg.
“Men Kamil! Vi har lovet å plukke bær og blader på vei hjem!
Nå er dagen snart over.” Alces peker mot sola som er på vei ned.
“Jeg beklager,” sier Kamil og føler seg dum.

 

” Du må bli flinkare til å finne oss neste gong,” sier Gulo.
“Så irriterende Gulo kan være,” tenker Kamil. Han synes synd på Alces som
lette så lenge etter dem og ble redd.
“Vi er ikke som deg. Vi kan ikke bare leke hele dagen, vi må plukke mat
også.” Alces fekter i lufta foran Gulo.
“Ja vel, då drar eg heim,” sier Gulo. “Sjåast i morgon.”
Gulo går sakte uten å snu seg. Han forsvinner inn mellom trærne.
“Beklager igjen,” sier Kamil.
“Glem det!” sier Alces. “Jeg har bare lyst til å komme hjem med masse mat!”

 

Kamil og Alces plukker masse grønne og fuktige blader fra trærne.
Innimellom plukker de også med seg noen tørre blader fra bakken.
“Alt kan være godt til vinteren,” sier Alces og legger bladene
opp i ryggsekken sin. Litt lenger borte ser Kamil at det blinker
i masse runde, blå bær.
“Se der!” roper Kamil.
“Deilige og runde blåbær! Nam!”
Kamil lukter på bærene og åpner munnen sin forsiktig. Han kjenner på
et deilig blått og rundt bær som ruller ned i tunga.
Kamil beveger seg elegant mellom buskene. Han stopper og lar halsen
slynge seg opp mellom bladene på et tre.
Sola skinner på ansiktet hans.

 

“Så flink du er Kamil,” sier Alces. “Du finner bærene som er godt skjult
med den fine halsen din!” Alces plukker et fint og rundt blåbær.
“Nam!” roper Alces og løper inn mellom buskene.
Kamil tenker på hva Gulo har sagt.
At trollet er tilbake i skogen.
At trollet ikke er så lett å kjenne igjen midt iblant alle trærne.
At du kan bli ordentlig skremt.
Kamil har heldigvis med seg steinen sin.
“Jeg har med meg steinen min,» tenker Kamil, “ingen troll kan skremme meg!”
Han bøyer seg ned for å plukke et siste bær.
Da glir den blå steinen ut av lommen hans og ned mellom buskene.

 

Hvordan går det videre?

Nå har dere hørt første kapittel. Hva tror dere kommer til å skje i neste kapitel?
Skriv inn ideer til hva som kan skje videre i skjemaet under og send det inn til oss.
Alle ideene sender vi til forfatteren slik at hun kan lese hva dere tenker om den videre utviklingen av historien. Forslag fra dere vil kunne påvirke slutten på fortellingen.

Neste kapittel blir publisert om en uke.

  • Tilbakemeldinger på dette kapittelet sender vi til forfatteren, Veronica Salinas. Hun vil bli veldig glad for å vite hva dere synes om kapittel 1.

Les mer om Veronica Salinas her

Les mer om tegnekonkurransen her