Kapittel 2

Kamil og den blå steinen

Kapittel 2

 

Den grønne skogen har blitt mørkere,
og sola er på vei ned.
Froskene synger og forteller at det snart er natt.
Kamil og Alces spiser.
De finner deilige, grønne og fuktige blader med masse smak.
Et blad spiser de, det neste bladet sparer de.
Ryggsekkene fylles og blir tjukkere og tyngre for hvert steg de tar.
“Vi må dra hjem,” sier Alces.
Alces legger det siste bæret hun fant i ryggsekken og løper av gårde.
“Kom igjen!” sier Alces og ler!
“Åh! Alces er så raskt!” tenker Kamil. Han river med seg et siste bær
og forter seg etter henne.

 

“Så flinke dere har vært!” sier mammaen til Alces.
“Nå må dere legge dere. Det er seint,” sier pappaen.
Alces legger seg rett ned på bakken og smiler trøtt til Kamil.
“God natt,” sier hun. Kamil legger seg i nærheten av Alces.
Kroppen til Kamil er sliten, men det er uvant å sove under trærne til elgene.
Ingen stilling han velger er god nok. Han legger seg på den ene siden,
og så på den andre.
Alces snorker allerede.
Kamil tenker på Gulo.
Hva Gulo har sagt.
“Du liker å være litt mystisk,” hadde Alces sagt til Gulo.
Langt borte hører Kamil et smell.
“Hva var det, Alces?” spør Kamil, men Alces sover tungt og godt.
Kamil ser nøye på hvert eneste tre.
“Er det et tre?” tenker han. “Kanskje var smellet et stort tre som falt i bakken?”
Noe beveger seg rett ved trærne til elgene.
Han merker vinden bevege kraftig på trærne.
“Det er bare et tre,” sier Kamil til seg selv.
Kamil ser nøye på hvert tre. Han prøver å se om det virkelig
bare er et tre, og ikke et troll.
Og da vil han gjerne kjenne på steinen sin.
Han stikker nesa si i lomma. Men …
Steinen er ikke i lomma til Kamil!
Han kjenner i den andre lommen også, den er sikkert der!
Men nei! Den blå steinen er ikke der heller!
Han har mistet steinen!
Steinen som hjelper Kamil å ikke ha mareritt.
Steinen som mamma og pappa klarte å finne.
Hjertet til Kamil banker ekstremt fort!
Han klarer nesten ikke å puste. Ørene står rett ut.
Øynene er store og prøver å se alt, absolutt alt.
Kamil kan ikke sovne nå.
“Tenk om jeg får mareritt!” tenker Kamil.
Han er redd for å sove.
Han hører hver eneste lyd natten lager.
“Er det en frosk jeg hører?” tenker Kamil.
“Er det en gresshoppe?”
Alle lydene han kjenner fra før blir ukjente om natten.
Der borte ser han en skygge. “Hva er det?” tenker Kamil.
Skyggen vokser rett ved han. Han lukker øynene.
Når han åpner de igjen, ser han at skyggen kommer fra et tre
som beveger seg i vinden.
Han tenker på steinen sin der ute i mørket.
Han vil rope på mamma og pappa. Men han kan ikke.
De er ikke her.
Han er hos Alces. Han kan ikke rope på henne.
Han synes det er flaut å vekke Alces og de andre.
Han bare ligger med en stor klump i magen.
Øyelokkene hans er tunge som blyklosser,
men han tør ikke lukke dem.
Han venter og venter på at sola skal komme.
Han ber sola om å komme fort. Han vil ikke sove.
Hvis han sover, får han mareritt.
Og det er så forferdelig at det er bedre å ha en natt uten søvn
enn å forsvinne inn i de vonde drømmene.
Natten er lang. Den lengste natten han noen gang har opplevd.
Øynene lukker seg av seg selv.
Han kjenner søvnen vinne, og han må gjøre seg klar til å sove
og ha et forferdelig mareritt. Men varmen kiler i øynene.

 

Dagen har kommet.
Kamil klarer ikke å se på sola.
Det svir i øynene fordi han ikke har sovet et eneste sekund denne natten.
Han må få tak i steinen før det blir natt igjen.
Før det blir mørkt igjen.
“God morgen!” sier Alces. Hun kikker opp på Kamil. “Men, for et ansikt?
Hva har skjedd? Har du ikke sovet?” spør Alces.
“Nei, ikke et sekund. Jeg var redd for å ha mareritt. Det er så grusomt
å ha mareritt. Jeg føler jeg skal dø hver gang jeg har mareritt,” sier Kamil.
“Men, steinen din, da?” sier Alces.
“Jeg har mistet den. I går. I skogen. Jeg må finne den,” sier Kamil.
“Åh! Nei! Stakkars deg! Jeg skal hjelpe deg! La oss finne hjelp!
La oss finne steinen fort!” Alces reiser seg og løper inn i skogen.
Skogen er så grønn. Kamil løper etter Alces. De løper sammen.
De stopper. De leter i trærne.
De leter i et veldig grønt tre med store, grønne blader.
Høyt oppe på et skinnende og grønt blad
sitter en liten rød og hvit marihøne og strekker seg.
“Hei!” sier marihøna.
“Hei!” svarer Alces.
“Korleis går det? Leiker de?” spør den lille, søte marihøna.
“Kamil har mistet steinen sin!” svarer Alces.
“Den hjelper han å ikke ha mareritt. Vi leter etter steinen.”
“Korleis ser han ut?” spør marihøna.
“Den er lyseblå. Kan du hjelpe oss å finne steinen min?”
Kamil strekker den lange halsen sin og ser rett på marihøna.
“Så fine augo du har, Kamil! Sjølvsagt kan eg hjelpe dykk!” sier marihøna
og flyr opp i lufta. Men, vi må vere fleire?”
Og snart har hun klart å blunke til fluene, ildfluene og myggene.
Fluene, ildfluene og myggene surrer rundt hodene til Alces og Kamil.
“Vi deler oss inn i små grupper!” roper en ildflue.
“Vi leiter over heile skogen!” roper en mygg.
“Kvar var de då steinen blei borte?” spør marihøna.
“Vi var mange steder, men mest der det var blåbær!” svarer Alces.
Insektene flyr opp i de store trærne. De kikker inn mellom bladene.
Kamil bøyer seg ned i buskene. Han har så lang hals at han kan stå helt stille.
Halsen hans leter på bakken mellom buskene.
“Så flott og lang hals du har,” sier marihønen til Kamil.
Hun har aldri sett en så lang hals på en elg!
“Takk,” sier Kamil og strekker halsen. “Den er akkurat slik
som halsen til mammaen min. Mammaen min er en sjiraff.”
“Så spennande!” sier marihøna.
“Kan eg kjenne på halsen din, han ser så mjuk ut.”
“Ja, selvfølgelig.”
Marihøna lander på halsen til Kamil og tripper noen skritt.
“Han er så mjuk og glatt,” roper marihøna. Flere av de små insektene
kommer flyvende. De vil også prøve!
De små føttene kiler på halsen til Kamil.
Kamil ler. Det er både morsomt og slitsomt at insektene går på halsen hans.
Halsen kiler, men han har vondt i hodet.
“Så flott og lang hals du har!” roper en ildflue.
“Takk,” svarer Kamil.
“Kan vi få lov til å leike på halsen din?” spør ildfluen.
Kamil elsker å leke. Han sier ja uten å tenke seg om.
Ildfluen roper til de andre smådyra, ber dem velge sine beste løpere.
Myggene, ildfluene, fluene og marihøna ler og gjør seg klare til å ha
en løpekonkurranse på den lange halsen til Kamil.
De glemmer at de egentlig skal lete etter steinen!
Halsen til Kamil deles inn i tre baner, en til myggene, en til fluene,
og en til ildfluene!
Marihøna vil bare se på og heie.
Alle står klare med sine beste løpere. Ildfluen roper: “Klar ferdig gå!”
Kamil hører insektene rope og le. Det kiler på halsen hans.
Kamil ler også.
“Hvem er raskest?” spør Kamil til marihøna.
“Hvor er dere? Hvorfor tar det så lang tid å komme? Hvorfor stoppet dere?”
Alces kommer løpende tilbake fra skogen. Hun ser forvirret på Kamil,
marihøna og de andre insektene.
“Det kiler!” ler Kamil.
“Hva gjør dere? Hjelper dere ikke Kamil å lete? Kamil!!
Glemte du steinen din?” roper Alces ivrig.
Det blir helt stille.
“Vi leiker! Beklagar, Kamil!!” roper insektene og blir flaue.
“Åh! Jeg har mistet masse tid,” roper Kamil. “Solen går snart ned,
og jeg har ikke funnet steinen min! Jeg kan ikke leke mer nå! Beklager!
Det blir snart kveld, og insektene må fly til gjemmestedene sine.
Hvem kan hjelpe meg?”
Plutselig hører de et kjempebråk i skogen!
“Hva er det?” roper Kamil!!
Alle ildfluene, fluene og myggene flyr. Virrer rundt,
gjemmer seg bak steinene, blant bladene i trærne.
Kamil kjenner at beina hans skjelver.
Pusten stopper i magen og går ikke opp til lungene hans.
“Trollet!”, roper Kamil.
“Trollet?” spør Alces.
“Hvilket troll?”
To store, svarte øyne dukker opp bak bladene på en grein.
Øynene til en brunbjørn.
“Hvem er det?” tenker Kamil.
“Ursus! Du skremte oss!” roper Alces.
“Hvor er trollet?” roper Ursus.
“Det er ingen troll her,” sier Alces.
“Kamil, dette er Ursus.
Hvor mange greiner knekker du per dag, Ursus?” ler Alces.
“Teller ikke,” sier Ursus og smiler litt.
“Jeg heter Kamil,” sier Kamil. “Jeg er fetteren til Alces.”
“Hei!” sier Ursus.
“Hva gjør dere?”
” Vi hjelper Kamil. Har du tid? Han har mistet en lyseblå stein
som det er veldig viktig at vi finner fort!” sier Alces.
“Selvfølgelig kan jeg hjelpe dere!” svarer Ursus.
“Jeg liker å lete! Jeg skal finne steinen.” Ursus snur seg og løper kjempefort
inn i skogen. Kamil ser etter ham og skal til å løpe etter,
men plutselig forsvinner kroppen til Ursus rett ned.
Først de digre føttene, så den store og brune ryggen.
Kamil forter seg etter og ser at Ursus holder på å ramle ned i et stort hull.

 

Hvordan går det videre?

Nå har dere hørt andre kapittel. Hva tror dere kommer til å skje i kapittel 3?
Skriv inn ideer til hva som kan skje videre i skjemaet under og send det inn til oss.
Alle ideene sender vi til forfatteren slik at hun kan lese hva dere tenker om den videre utviklingen av historien. Forslag fra dere vil kunne påvirke slutten på fortellingen.

Neste kapittel blir publisert mandag 20.mars.

  • Tilbakemeldinger på dette kapittelet sender vi til forfatteren, Veronica Salinas. Hun vil bli veldig glad for å vite hva dere synes om kapittel 2.

Les mer om Veronica Salinas her

Les mer om tegnekonkurransen her