Kapittel 3

Kamil og den blå steinen

Kapittel 3

 

Kamil løper! Ursus holder på å forsvinne ned i et stort hull i skogen!
Bare halen stikker opp av hullet.
“Hjelp!” roper Ursus.
“Åh!” roper alle insektene. De kommer flyvende tilbake fra alle stedene
de har gjemt seg. Alle flyr mot Ursus og prøver å dra han opp.
Men selv om alle setter seg på halen til Ursus og prøver å dra,
er de ikke sterke nok. Halen til Ursus glir ut av de små føttene deres.
“Uffa meg!” hører de Ursus rope mens han forsvinner ned i mørket.
“Badam” sier det, som om en stor klump har landet i det dype hjertet av jorda.
Alle står og ser ned i hullet. Alle prøver å få øye på Ursus, men det er umulig.
“Ursus, Ursus,” roper de. Kamil slynger den lange halsen sin ned i hullet
og ser rett på de fine øynene til Ursus.
“Ursus! Hvordan er det med deg?” spør Kamil “Slo du deg?”
“Det går bra,” sier Ursus. “Jeg har litt vondt i rumpa, men det går fint.”
Ursus ser seg rundt i det mørke hullet.
“Hvordan skal jeg komme meg opp?” sier han.
Kamil løfter halsen opp til de andre.
“Han slo seg litt, men har det bra!” sier han.
“Åh! Takk og pris!” roper insektene.
“Men han lurer på hvordan han skal komme seg opp?”
Alle sjekker musklene sine, men ingen er sterke nok.
“Vi er så små,” sier de. “Vi prøvde å halde han fast, men det gjekk ikkje.”
Insektene virrer rundt. Det ser ut som noe plager dem.
“Beklagar, men vi må dra,” sier marihøna. “Vi vil hjelpe dykk,
men vi må finne mat før det blir heilt mørkt. Håper de forstår!”
“Selvfølgelig skal dere få dra,” sier Kamil. Han kjenner en klump i magen
og svette som renner nedover ryggen.
Nå er det bare Alces og han som kan hjelpe Ursus.
Kamil er den eneste som kan se Ursus nede i hullet. Han er den eneste
som har lang nok hals til å møte øynene til Ursus.
Men hva med steinen hans? Skal han bare dra sin vei for å finne den?
«Ursus sa han skulle hjelpe meg,» tenker Kamil.
«Han løp for å lete etter steinen, og derfor falt han ned i hullet.»
Kamil tenker. Det blir stille en god stund.

 

«Jeg blir her,» sier Kamil. «Du må løpe etter hjelp, Alces. Jeg skal
passe på Ursus. Etterpå kan jeg lete etter steinen min.”
“Fint,” sier Alces. “Tusen takk. Vi må ordne dette veldig fort
slik at vi finner steinen din.”
Alces løper inn i skogen før Kamil rekker å svare.
Det er stille. Kamil og Ursus er alene.
“Hvordan kan du være så modig, Ursus?” spør Kamil.
Han slynger halsen sin ned i hullet og ser på Ursus.
Tenk å være i et mørkt hull og ikke være redd for å være alene der.
“Jeg vet ikke hvorfor jeg er modig.” sier Ursus. “Som regel går ting bra.”
«Jeg skal passe på deg,» sier Kamil, og løfter hodet sitt opp igjen.
Han ser mørket synke ned i skogen. Vinden beveger seg i trærne.
“Håper Alces kommer med hjelp snart,” tenker Kamil.
“I mørket likner alle trærne på troll.”
Kamil ser noe som beveger seg langt borte.
Det ser ut som det kommer nærmere.
“Hva er det?” tenker Kamil. “Det er kanskje bare vinden?”
Kamil grøsser. Han prøver å si til seg selv at det bare er trær.
Men han klarer ikke se ordentlig i mørket. Lydene i skogen er intense.
Gresshoppene, froskene og myggene synger langt inne i skogen.
“Tror du foreldrene til Alces lurer på hvor dere er nå?” roper Ursus.
Ursus har lyst til å prate.
Men Kamil svarer ikke. Han ser rett framfor seg.
Det er noe der som kommer rett mot han. Kamil åpner øynene enda mer.
Han kjenner pusten stoppe opp i brystet. Er det trollet?
“Gleder meg til Alces kommer med hjelp,” roper Ursus,
men Kamil svarer ikke. “Fortell meg noe, Kamil. Liker du skogen vår?”
Kamil stirrer framfor seg.
“Hei, er du der Kamil?” roper Ursus kjempehøyt.
“Du sier ingenting, men jeg kan lukte deg der oppe!”
“Ursus roper så høyt,” tenker Kamil. “Trollet kommer til å høre oss.
Og når Ursus er fanget nede i hullet, han kan ikke hjelpe meg.”
Langt borte i lufta ser han noen øyne som ser rett på han.
“Hjelp!” skriker Kamil og begynner å skjelve.
Kamil vil løpe. Han vil ikke se. Men han kan ikke løpe fra
stakkars Ursus nede i hullet.
“Hva er det?” roper Ursus.
“Hallo? Kamil, du må svare meg! Tuller du med meg?”
Kamil puster nesten ikke. “Jeg er her,” hvisker Kamil forsiktig.
“Der er du! Begynte å lure. Hvorfor sa du “Hjelp!? Hva er det?”
roper Ursus med bjørnestemmen sin. Kamil ser ikke øynene i lufta lenger.
“Kanskje Ursus skremte trollet med all den ropingen?” tenker Kamil og
blunker. Plutselig ser han massevis av øyne i lufta.
Øyne som kommer mot han fra alle kanter.
“Hva er dette? Har trollet tusen øyne? Det er ikke mulig!”
Kamil begynner å skjelve.

 

“Åh! Dere er raskere enn meg!” roper Alces fra skogen.
Kamil kjenner pusten fra veldig mange som kommer ut fra mørket,
og nå ser han dem. Det er massevis av apekatter!
“Skulle ønske jeg var like rask som dere,” sier Alces.
“Jeg vil også kunne slenge meg mellom trærne
med armene mine og halen min.”
“Hei!” sier Kamil til apekattene.
“Hei, hei, hei, hei, hei, hei, hei!” roper alle apene.
De smiler til Kamil med munnen full av tenner.
“Jeg dro langt til en annen skog for å finne dem!” sier Alces.
“De skal trekke Ursus opp av hullet. Og som takk vi skal hjelpe dem
å finne bananer. Om noen dager må vi alle på jakt!”
“Så klart må vi det,” sier Kamil.
“Sett i gang, vi har ikke mye tid,” roper Alces til apekattene.
“Mamma og pappa kommer til å bli veldig bekymret
om vi ikke kommer hjem snart!”
Apene kaster seg rundt i trærne og lager et langt tau av lianene.
De senker tauet ned i det svarte hullet.
“Ta tak i tauet Ursus,” roper Alces.
Alle apene drar i tauet. De spenner ryggene bakover og drar alt de kan.
“Kom igjen, kom igjen!” roper de til hverandre og smiler.
Tennene ser veldig hvite ut i mørket.
“Som om lufta har fått tenner,” tenker Kamil.
Litt etter litt kommer kroppen til Ursus opp av hullet.
Først hodet og halsen, så den store magen hans og til slutt halen.
Ursus setter forlabbene i bakken og trekker seg helt opp.
Apene klarte det! De slenger seg ned på bakken for å hvile, utslitte etter
jobben, men de smiler fortsatt. Tennene lyser i gresset.
“Hallo kjære venner! Takk for hjelpen,” roper Ursus til apene.
Apene spretter opp og forsvinner inn i mørket.
“Vi sees neste uke,” roper Alces etter dem.

 

“Uff, så seint det er,” sier Alces. “Vi må dra hjem med en gang.”
Kamil tenker på steinen sin. Det er natt nå. Alces har sagt
de må dra rett hjem.
“Steinen min,” sier Kamil. “Vi rekker ikke å finne den.”
Han klarer ikke å stoppe tårene. De renner nedover kinnene hans.
“Åh! Kjære Kamil! Ikke gråt. Så uheldig du har vært,” sier Alces.
“Vi skal passe på deg. Jeg skal holde deg når du sover.”
“Jeg kan sove hos dere i natt!” sier Ursus. “Jeg kan også passe på.”
“Er ikke det fint?” spør Alces. “Men nå drar vi,” roper hun og løper av gårde.
“Blir du ikke sliten av all den løpingen,” roper Ursus og løper etter henne.
Kamil må forte seg. Han vil ikke være igjen alene, og løper etter dem.
Kamil løper gjennom skogen. Tårene hans gjør lufta fuktig.
Han gruer seg. Det blir en natt til uten den blå steinen.
Skogen er mørk og dyp.
“For en dag vi har hatt,” tenker Kamil mens han løper.
”Jeg klarte å passe på Ursus.”
Kamil føler seg litt glad selv om han ikke har steinen.
“Jeg er glad for å løpe med vennene mine,” tenker Kamil.
Han løper så fort at han blir han andpusten og må stoppe.
“Kan vi ta en liten pause?” roper han.
Både Alces og Ursus stopper og venter.
I mørket står Gulo og snakker mot bakken.
De nærmer seg forsiktig for å ikke skremme Gulo. Han ser dem ikke.
En bever stikker hodet opp fra bakken og ser på Gulo.
“Du veit det går rykte om at trollet er tilbake i skogen?
Visste du det?” sier Gulo til beveren. Beveren ser skremt på Gulo.
“Åh, som du liker å skremme andre,” sier Alces.
“Kva?” Gulo snur seg for å se hvem det er som snakker til han.
“Det er ingen troll i skogen nå, Gulo. Ikke tull med det!” sier Alces strengt.
“Å, Alces. Er det deg?” sier Gulo.
“Hvorfor gjør du det?” sier Alces oppgitt.
“Jeg vil ikke snakke med deg mer,” sier beveren snurt
og forsvinner ned i hullet sitt.
“Livet er for kjedeleg om eg ikkje kan skremme andre
ein gong i blant,” ler Gulo.
“Er det det du har sagt til Kamil? At det er troll i skogen?”
Alces ser strengt på Gulo.
“Æsj, ja. Var det så gale, då?” spør Gulo og smiler lurt.
“Skam deg!” sier Ursus. “Kamil har vært veldig redd.
Det er ikke morsomt! Du må si unnskyld til Kamil.”
“Æsj,” sier Gulo og begynner å gå.
“Vi kommer til å tenke oss godt om neste gang
vi skal leke med deg,” sier Ursus.
“Æsj. Beklagar, Kamil,” sier Gulo raskt og forsvinner i mørket.
“Pass deg, Gulo, du kan miste venner på denne måten.
Kanskje beveren aldri vil leke med deg igjen.
Og vi vet du er glad i han,” roper Alces etter Gulo.
Kamil rekker ikke å si noe. Men han føler seg roligere.
Han ser ryggen til Gulo forsvinner inn i skogen og tenker:
“Hva har skjedd med han? Hvorfor liker han å skremme andre?
Jeg vil ikke ha en venn som skremmer meg.”
Kamil får en tanke. “Kanskje Gulo også er redd,» tenker han.
«Kanskje han skremmer andre fordi han ikke vil være redd alene.”
Kamil vil dele tanken sin med Alces og Ursus, men han rekker det ikke.
De løper hjemover mot elgenes sted i skogen, og Kamil forter seg etter dem.

 

Hvordan går det videre?

Nå har dere hørt tredje kapittel. Hva tror dere kommer til å skje i kapittel 4?
Skriv inn ideer til hva som kan skje videre i skjemaet under og send det inn til oss.
Alle ideene sender vi til forfatteren slik at hun kan lese hva dere tenker om den videre utviklingen av historien. Forslag fra dere vil kunne påvirke slutten på fortellingen.

Neste kapittel blir publisert mandag 27.mars.

  • Tilbakemeldinger på dette kapittelet sender vi til forfatteren, Veronica Salinas. Hun vil bli veldig glad for å vite hva dere synes om kapittel 3.

Les mer om Veronica Salinas her

Les mer om tegnekonkurransen her