Kapittel 3

Skrevet av 
Daniel Hop-Hansen og Neda Alaei

Mysteriet i Leseskogen

Kapittel 3

 

Røyskatten Mustela, gaupa Lynx og jerven Gulo titter spørrende på bjørnen Ursus. Som om bjørnen kan lese tankene deres, nikker han bestemt, og de andre dyrene skjønner hva han mener: Løp!

De løper mot bokstaven. Den raske bjørnen Ursus kommer frem først, med Mustela, Gulo og til slutt Lynx rett bak seg.

– Det er ein M! roper Mustela forvirret. De andre dyrene ser forundret på røyskatten.
– Kvifor så overraska, Mustela? spør Gulo.
– Eg trudde det skulle vere ein H! forklarer hun.
– Kvifor trudde du det? spør Lynx.
– Fordi hun trodde at noen trengte hjelp! svarer Ursus betenkt.

 

Plutselig hører de en trillende latter høyt over seg. Dyrene ser opp, og der ser de ekornet Sciurus hoppende fra et tre til et annet.
– Sciurus! roper Ursus høyt. – Var det du som kastet denne bokstaven ned?
– Bokstav? roper Sciurus ned til de andre dyrene. – Dette må jeg se nærmere på. Sciurus slipper greina han sitter på og kaster seg ned i snøen foran dyrene. Ursus plukker bokstaven opp fra bakken, rister snøen av den og viser den frem til Sciurus.
– Kjenner du til denne bokstaven? spør han.
– Jeg bare hopper, jeg! sier Sciurus og ler.
– Merkeleg! sier Mustela. – Kvar kjem denne bokstaven frå då?
– Og kva betyr han? lurer Lynx på.
– Det kan virke som at bokstaven hadde gjemt seg i treet, og at den falt ned fordi Sciurus hoppa på akkurat den grenen, foreslår Ursus.
– Det kan hende, svarer Sciurus og plutselig er han borte, langt oppe i trærne igjen.

 

– Jeg tror vi trenger mer hjelp. Kanskje vi kan ta turen til ulven Lupus? Hun har nok noen gode råd til oss! sier Ursus til de andre dyrene.
De andre dyrene er enige. Sammen går de gjennom den hvite skogen. Solen har begynt å gå ned bak Leseskogen, og lufta begynner å bli skarp. Dyrene må skynde seg til Lupus før det blir helt mørkt i skogen.
– Høyrde dykk ein lyd? Gulo stopper plutselig opp.
De andre dyrene titter forundret rundt seg.
– Eg synest eg høyrde lyden av eit monster, sier han videre.

– Eit monster?! Kva meiner du?! Lynx krummer ryggen og kvesser klørne.
– Slapp helt av, kjære Lynx! svarer Ursus og klapper gaupa kjærlig på skuldrene.
– Vi går videre! sier Ursus så.
– Må vi det? spør Gulo redd.
– Vi er så nære Lupus at vi ikke kan stoppe nå! svarer Ursus bestemt.

 

Idet dyrene går forbi den store granen, hopper en skikkelse fram og skriker høyt: BØ! Alle dyrene skvetter, men oppdager at det heldigvis bare er Lupus som vil tøyse.
– Haha! ler Lupus. – Skremte jeg dere nå? Selvsagt gjorde jeg det! ler hun videre. – Jeg er jo så god til å skremme! Haha!
– Det er ikkje morosamt, sier Mustela engstelig.
Ursus legger armene rundt Gulo og Lynx.
– Er dere ikke i godt humør, eller? spør Lupus spøkefullt.
– Det er ikke det at vi er i dårlig humør, forklarer Ursus. – Det er det at vi har kommet hit for å spørre deg om hjelp!
– Å, er det sant? Snart er det helt mørkt i Leseskogen. Bli med meg hjem! sier Lupus.

 

Sammen går Ursus, Lynx, Mustela og Gulo like bak Lupus som viser veien.
– Kva er det du har på bordet? spør Mustela forskrekket.
– Det er bare noe jeg fant tidligere i dag! svarer Lupus. – Jeg syns den passet så fint på stuebordet mitt!
De andre dyrene samler seg rundt Mustela og Lupus for å se. Ursus gisper høyt.
– Er du klar over at vi har et mysterium å løse? roper han høyt. – Dette er jo en H!
– Det vart ”HJELP!”. Det var det eg sa! roper Mustela begeistret.
– Men kva med M-en vi fann tidlegare? ”HJELP M!” Kven er M? spør Gulo.