Kapittel 6

Skrevet av 

Tina Soli og Kristin Linnesholm

Mysteriet i Leseskogen

Kapittel 6

 

– Å nei! roper Mustela, – Trollet skulle jo fortelje hemmelegheita, vi må få tak i det!

De fem dyrene ser papirtrollet svusje bort og fly høyere og høyere med vinden.

 

Fra tretoppene hører de et lyst lite brøl.

– Super-Sciurus til unnsetning! Ahahahahahahhhahaa!!! Banzai!

I et kjempehopp seiler ekornet fra et tre til et annet. Midt i svevet tar Sciurus et godt tak i papirtrollet, og sammen lander de på en gren.

– Gjekk det bra? roper Mustela.

Det er helt stille oppe i treet. Lenge.

 

Sciurus kommer fykende ned langs stammen i racerfart. I munnen har han papirtrollet. Han spytter det ut og gir det til Lepus, for det er jo tross alt hennes favorittroll.

Ursus ser strengt på trollet og sier: – Hva mente du med at alt begynte med utropsstæ… ÆÆÆ før du svusjet av sted? Og hva med dragen?

– Ok, jeg er skikkelig svimmel altså, svarer trollet, – men, det har seg sånn at dragen var innmari forkjølet og sur, og så ville utropstegnet muntre ham opp… hun kilte dragen på snørrsnuta, og da nøs han og så…

Trollet sier ikke mer, det bare himler rart med sine 9 øyne.

– Det er ikke alle som tåler høyder, sier Sciurus. – Men, vet dere hva jeg så, eller? En haug med bokstaver! Kjempemange! De er oppi trærne, nesten overalt!

– Kan du vise oss kor det er aller flest? spør Gulo.

Sciurus løper fort av sted langs bakken, og de andre følger etter så godt de kan. Det er jammen tungt å løpe i snøen og samtidig bære på utropstegn, bokstaver, ei tom bok og et troll!

 

Lynx stopper plutselig, og ser seg forsiktig rundt.

– Hysj! sier hun, – det er nokon her.

– Hallo? sier Sciurus, – Hvem er det?

Det rasler i buskene. Noen er i ferd med å komme ut derfra. Det er…

– Lupus? sier Mustela, – Eg trudde du ville vere heime?

– Jeg ville bare ikke bekymre dere, sier Lupus. – Dere skjønner, lukta som jeg kjente var både kjent og ukjent på samme tid. Så jeg ville snuse etter sporet mens det ennå var ferskt. Og det er mye lettere å følge et spor når man er alene. Det hadde blitt alt for mange lukter om dere skulle ha blitt med. Da kunne jeg ha mistet sporet, og det hadde vært veldig trist. For den kjente lukta var Capreolus! Og jeg tror han er forsvunnet. Jeg har lett etter ham helt siden vi skilte lag tidligere i dag.

– Vi må finne ham! roper alle dyrene på en gang.

 

Hva skal de gjøre nå? De tenker så det knaker.

– Lupus! sier Gulo, – Kan du vise oss staden der lukta etter Capreolus er sterkast?

Lupus nikker, tar syv små skritt og stanser nøyaktig der de fant den tomme boka til Lepus.

– Men, det er jo her jeg sovnet mens jeg leste! sier Lepus, – og da jeg våknet, var det noen som satt på meg, og hele boka var plutselig tom!

– Kan dette vere staden der Capreolus forsvann? spør Lynx.

De andre synes det var veldig lurt spurt, og nikker.

– Men hvor er han nå? sier Ursus, – han kan vel ikke forsvinne sånn helt i løse lufta?

– Sånn som bokstavene og bildene i boka mi forsvant, mener du? sier Lepus.

 

Og det er da at Mustela får en lysende tanke.

– Er vi eigentleg sikre på at heile boka er tom? Har vi sett på absolutt alle sidene? sier hun.

De andre tenker seg om. Nei, de har ikke sett gjennom hele boka. De setter seg i ring rundt boka mens Lepus blar og blar, og så, på siste side, ser de det: Et bilde av Capreolus. Under bildet står det «HJELP MEG!». Men det er noe veldig rart med bokstavene. De liksom skjelver, som om de er i ferd med å løsne fra papiret. Og sannelig er det ikke nøyaktig det som skjer også. Bokstavene fyker ut av boka som om de er tatt av en usynlig vind. Bokstavene vokser seg større og større mens de fyker opp i lufta. Til slutt havner de i tretoppene sammen med bokstavene som allerede er der oppe.

 

Dyrene ser forundret i boka igjen. Nye bokstaver kommer frem under bildet av Capreolus. Og nå står det: «ENDELEG! DE FANN MEG!» og på bildet smiler Capreolus. Men hvordan skal de få ham ut av boka? Nå må de tenke så det knaker høyere enn noensinne.

 

Og det er da de hører det. Et kjempenys fra oppi et av trærne!

– AH… AH… ATSJOOO!

Den ukjente lukta! Lukta av noe… stort… og grønt… med vinger… og skarpe tenner… som kommer krypende ned stammen og hopper ned på bakken foran dem.