Kapittel 2

Ordene som forsvant

I samarbeid med Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt vil vi hver fredag – fra og med 5. januar og frem til 16. februar – legge ut et nytt kapittel i en sammenhengende fortelling med dyrene i Leseskogen. Du kan lese andre kapittel under.

Kapittel 2


Skrevet av: Elisabeth Moseng og Elin Viktoria Unstad 

Pinnsvinet Erinaceus og elgen Alces stirrer begge på den lysende boka i snøen foran dem. Erinaceus bøyer seg ned for å se bedre. Boka skinner som den sterkeste stjernen i hele verden. Lyset strekker seg til alle kanter, utover skogbunnen og oppover de snødekte trærne. Han aner ikke hva det kan være for en bok. Hvordan er det mulig at den skinner så sterkt? En ting er i alle fall sikkert, og det er at boka ikke hører til under snøen.

 

Alces er raskere enn ham. Hun børster vekk snøen med den ene hoven. Lyset blir enda kraftigere.

 

«Hvorfor skinner den?» spør hun.

 

Erinaceus føler at han burde vite svaret på det, siden han har hørt så mange fabler og myter. Det kan jo være det står om noe lignende i et eventyr. Dessverre har han glemt dem alle sammen, ord etter ord har falt ut av hodet hans. Han aner ikke hva han skal si. I stedet hoster han noen ganger og peker på halsen sin som en forklaring på hvorfor han ikke kan svare.

 

«Skal vi ta den med oss?» spør Alces.

 

 

Det rasler i skogen bak dem. Kvister knekker, og snø raser fra trærne. Lydene kommer nærmere. De snur seg begge to. Busken bak dem beveger seg, som om den har blitt levende. Erinaceus lurer på om dette er en drøm. En skinnende bok og en levende busk, det er begge ting som hører til i drømmer, ikke til en vanlig kveld i skogen.

 

«BØØØØ!»

 

De skvetter til siden. Det er ulven Lupus som bykser fram fra busken så snøen spruter rundt henne. Hun lander i den dype snøen rett foran dem.

 

«Hei! Jeg så lyset,» sier hun. «Og jeg kjente en merkelig lukt. Det må komme fra den greia der. Er det noe som kan spises?» Lupus stikker snuten nærmere lyset, men rygger tilbake da hun ser hva det er.

 

«Oi oi,» sier hun og stirrer på boka. «Hva er det der? Er det en magisk bok?»

 

«Vi vet ikke,» sier Alces. «Jeg har aldri sett en sånn lysende bok før.»

 

«Kanskje det står om hekser i den, eller monstre eller …» Lupus tar en pause. Hun ser på dem begge med et intenst blikk før hun roper «… ZOMBIER?»

 

Alces farer sammen. «Zo-o-mbier?» spør hun med skjelvende stemme.

 

Lupus fniser. Så blir de stille alle sammen. De stirrer på den skinnende boka som lyser så sterkt og intenst. Nå blinker det i den også, som om den prøver å fortelle dem noe. Erinaceus vet ikke hva han skal tro. Alces snur seg mot ham.

 

«Du som kan så mange historier. Har du hørt om en sånn magisk bok før?»

 

Erinaceus ser seg fortvilet omkring. Det kan være at han har det, men han husker jo ikke! Hodet hans er helt blankt på innsiden. Hvor er det blitt av alle historiene hans, alle ordene som pleide å renne ut av han så lett som ingen ting? Han som aldri ble lei av å fortelle. Han pleide å bli skuffet om de som hørte på godnatthistoriene hans sovnet. Da pleide han å late som han ikke så at de sov, så han kunne fortelle ferdig historien.

 

Erinaceus tar et skritt nærmere lyset i snøen. Ansiktet hans lyser som gull i skinnet fra den magiske boka. Han stryker forsiktig over den glødende permen med pinnsvinlabben. Som om han hilser på en gammel venn.

 

 

Og det som skjer nå, er det ingen av dem som er forberedt på. Idet labben til Erinaceus rører ved boka, kommer det gnistrende lyder fra den. Lydene blir sterkere. Det freser og knitrer. Grå røyk og en merkelig lukt siver ut mellom sidene. Det er som om det koker mellom permene.
Erinaceus rykker bakover da boka begynner å røre på seg. Permen blir løftet opp av røyken. Først med små bevegelser, så litt til, og til slutt slår et kraftig blaff av røyk boka opp på vidt gap.

 

«Wow!» gisper Alcus og Erinaceus i kor.

 

Lupus skvetter opp og lander på ryggen i snøen med alle potene i været.

 

 

Opp fra boka stiger en røyksky som virvler og slynger seg rundt seg selv. En fresende tornado blandet av røyk og vakkert lys av gull. Den smyger seg i sirkler og ser ut som den former en skulptur.

 

«E-e-e-r det en zombie?» hvisker Alcus.

 

«Eller en heks?» spør Lupus. Nå ler hun ikke lenger.

 

Erinaceus aner ikke. Han vet ikke hva han skal tro. Bøker har alltid vært vennene hans, men aldri noen gang har de vært levende eller magiske. Litt etter litt kan de skimte en figur tre fram i røyken. Den har lysende øyne. Og pigger på ryggen, akkurat som et pinnsvin.

 

«Han likner jo på deg, Erinaceus,» gisper Alcus.

 

«Er det e-e-e-n ånd?» stammer Lupus.

Erinaceus stirrer på figuren med blanke øyne. Han er ikke redd i det hele tatt.

Hvordan går det videre?

Nå har dere hørt andre kapittel, og dere kan være med å påvirke hva som skal skje videre. Skriv inn ideer til hva som kan skje videre i skjemaet under og send det inn til oss. Alle ideene sender vi til de to neste forfatterne som kan velge hva de ønsker å bruke når de skriver videre.

NB! Hvis forfatterne skal få sjansen til å bruke tipsene deres, bør dere sende dem inn så fort som mulig, og helst allerede i løpet av den fredagen dette kapitlet ble publisert, fredag 12. januar. Kapittel 3 blir publisert 19. januar.

Les mer om forfatterne og gi tilbakemelding her

Les mer om tegnekonkurransen her