Ordene som forsvant
I samarbeid med Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt vil vi hver fredag – fra og med 5. januar og frem til 16. februar – legge ut et nytt kapittel i en sammenhengende fortelling med dyrene i Leseskogen. Du kan lese sjette kapittel under.
Kapittel 6
Skrevet av: Per Ragnar Møkleby og Morten Solheim
«SMÅTROLL!» roper stemmen, enda høyere.
Haren Lepus ruller seg fort sammen til en ball, slik at de to småtrollene han har på ryggen spretter til hver sin side. De andre dyra står som steinstøtter, stive av skrekk. Småtrollene hopper av gårde og inn i en sprekk i fjellet. Bortsett fra ett, som sliter med å komme seg løs fra piggene til Erinaceus.
«Eg trur far din vil ha deg heim nå», hvisker Erinaceus til det vesle som bakser på ryggen hans.
«Det er ikke faren min, det er mamma», svarer det lille trollet med den mest knirkete og tynne stemmen Erinaceus noensinne har hørt. «Kan ikke du ta ned piggene igjen, så jeg kan komme meg løs?», fortsetter han.
Erinaceus tror nesten ikke sine egne ører. Altså, for litt siden satt han ganske rolig i en slede sammen med vennene sine, riktignok med et skrømt på slep, men at han skulle stå her vettskremt og få beskjed av et knøttlite troll med knirkete stemme om å ta ned piggene, ja, det kunne han ikke i sin villeste fantasi ha forestilt seg. Dessuten er det vanskelig å bare ta piggene ned, når man er et vettskremt pinnsvin. Erinaceus kremter:
«Så, du kan snakke, gut. Skal seie mor di er grov i målet. Gje meg eit minutt berre, så skal eg nok få ned piggane».
Erinaceus merker at han blir roligere, for når han tenker seg om, så er nok det lille trollet mye reddere enn han selv. Han puster dypt, og strekker ut labben bakover for å hjelpe trollet ut fra piggene.
«HJELP!», roper trollet når han ser labben til Erinaceus.
«Men eg forsøker jo å hjelpe deg. Ta det heilt roleg, så skal eg nok få deg ned», svarer Erinaceus rolig. Men trollet blir bare enda reddere.
«HJELP! MAMMAAAA! HJELP! JEG SITTER FAST I ET PIGGETE SKRØMT SOM PRØVER Å SPISE MEG OPP!!!
«Nei, høyr her, gut, eg er sanneleg ikkje eit skrømt, og ikkje vil eg ete deg …»
Mere rekker ikke Erinaceus å si, før det begynner å buldre i bakken under ham. Det må være trollmammaen, tenker Erinaceus. Og før han rekker å tenke mer, ser han et lysglimt fra hula. Noe kommer sakte ut, og ser ut som et lite, svevende, lysende hustak. Det er boka!
«Men i alle dagar», sier Erinaceus til seg selv. «Eg satt da verkeleg nett sjølv oppå den boka, og nå har ho flydd bort til opninga på hula». Han er målløs. Men det tar ikke lang tid før han ser at boka slett ikke flyr. Den ligger faktisk oppå noe som beveger seg. Erinaceus grøsser, og før han vet ordet av det spretter piggene ut igjen. Småtrollet han har på ryggen blir kastet opp i lufta.
«Jeg flyyyyr», roper det lille trollet. «Se, mamma, jeg flyr!»
Da ser Erinaceus det. Det som beveger boka ut av hula er selveste mammatrollet. Det går et GISP blant de andre dyra, som fortsatt står stive som steinstøtter. Sannelig er hun stygg, mammatrollet. Hun har den største og mest krokete nesa Erinaceus noensinne har sett, hun har bustete mosegrodd hår og gedigne skeive og altfor skarpe tenner. Alt dette stygge og skremmende kommer nå tråkkende ut av hula, rett mot dem, med selveste boka på hodet.
«SÅNN!» sier mammatrollet med en mørk skingrende stemme, idet hun fanger småtrollet i lufta.
«Du fanget meg mamma! Du fanget meg», roper småtrollet, og gir fra seg en klukkende lyd som Erinaceus tror måtte være latter.
«Du får komme inn», brummer mammatrollet, og ser rett i øynene på Erinaceus med rødglødende øyne. «Jeg har ventet på deg».
Erinaceus ser seg rundt. Han kikker de andre dyrene i øynene, en etter en. Først Lepus, som fortsatt ser ut som en hvit tøyball, deretter Alces, Lupus, Castor og Ursus. En etter en nikker de.
«Vi har ikke noe alternativ. Du får nok bli med inn», sier Lupus stille.
«Eg spør om de kan vere med», svarer Erinaceus bestemt, og snur seg mot mammatrollet som allerede står med armene i kors og rister på hodet.
«Nei, jeg har ventet på et pinnsvin. En hare, en ulv, en bjørn, en elg og en bever, det har jeg ikke hørt noe om. Det får holde at du kommer inn, Erinaceus», sier mammatrollet.
«Men… Kvifor kan du namnet mitt allereie», spør Erinaceus forvirret.
«Nok spørsmål», svarer trollet bestemt. «Kommer du inn eller ikke?»
Erinaceus snur seg mot de andre dyra igjen, som står og nikker. Til og med Lepus nikker nå.
«Bare rop om du trenger hjelp. Da kommer jeg og redder … eh … da kommer Lupus og redder deg», sier Lepus
«Gjør jeg?», spør Lupus.
Erinaceus gjør som de andre dyra sier. Han legger piggene sine flatt ned, så godt det lar seg gjøre når man er et vettskremt pinnsvin, og følger etter mammatrollet. De kommer inn i en diger hule. I tøyposer på veggene henger det små bunter med småtroll. Erinaceus får en kopp grønn te av trollet. Nervøs for at trollet bare vil være slem og kanskje forgifte ham, takker han høflig, men bare later som om han drikker. Så blir han bedt om å sette seg på en stein foran et bål midt i hula.
«Jaså, så det er altså du som er Erinaceus?», begynner mammatrollet. Erinaceus nikker fort, og later som han tar en slurk til.
«Du kan tro jeg har hørt mye om deg! Faren din har fortalt meg en hel del om hvor klok du er», fortsetter hun.
«Far? Kjende du far?», spør Erinaceus.
«Jeg kjenner han fortsatt. Det vil si; nå møter jeg han bare når jeg har boka. Dyr som bor i bøker er dyr like gode som dyr som bor utenfor bøker», svarer mammatrollet.
«Men? …» Erinaceus stopper opp litt. Han har så mange spørsmål nå, at han er nødt til å legge dem i riktig rekkefølge inne hodet sitt, før han begynner å spørre.
«For det første», begynner han. «Korleis fekk du tak i boka, når eg nett hadde sitte på han? Trylla du ho inn i hula di?»
Mammatrollet ler.
«Nei, du pinnsvin, det var nok et av småtrollene som rappet den fra deg, da du var for travel med å være redd. De er fine sånn. Om boka blir borte for oss, er det alltid en av dem som finner den igjen.»
«Men kvifor går du med boka på hovudet?», spør Erinaceus nysgjerrig, og kommer på at han har glemt rekkefølgen på spørsmålene.
«Jo, da vet jeg hvor jeg har den», ler mammatrollet.
Og så forteller mammatrollet alt. Hun forteller at hun har kjent pappaen til Erinaceus siden de var små, og at hun faktisk selv har vært et pinnsvin før den onde heksa i Leseskogen forhekset henne om til et troll. Hun forteller at hun har bodd i hula siden, sammen med småtrollene, og at Erinaceus sin pappa var den eneste som torde å besøke henne.
«Vi var lekekamerater, pappaen din og jeg. Men nå får jeg aldri leke lenger. Og den dagen faren din døde, var jeg sikker på at jeg aldri kom til å se dyr igjen. Alle er så redd for meg, skjønner du. Det har du vel oppdaget selv. Ja, utenom småtrolla da, de er jo ikke redd meg. Noen dager etter at faren din døde, kom noen av småtrollene hjem med denne lysende boka, og da jeg åpnet den, sto faren din der foran meg. Han fortalte at jeg måtte hjelpe han. Skrømt og andre udyr hadde rømt fra boka, og de kan bare fanges igjen om vi finner nøkkelen så boka kan låses igjen».
Trollmammaen tar en liten pause. Hun heller opp i mer grønn te i koppen til Erinaceus, som helt har glemt å ikke drikke. Den grønne teen er faktisk god, og neppe giftig.
«Du skjønner det, Erinaceus», fortsetter trollet, «at det var faren din og jeg som skjønte at du måtte få oppdraget med å finne nøkkelen. Du kan jo tenke hva som ville skjedd om jeg gikk ut i skogen for å finne den. Dyrene hadde blitt skremt. De hadde ikke våget å snakke med meg og hjelpe meg. Så vi la en plan. Slik gikk det til at et av småtrolla listet seg ut en natt, og la boka et sted hvor du kunne finne den. Og nå er du altså her».
Erinaceus må tenke seg om. Lenge. Trollet lar han tenke i fred og heller oppi tekoppen tre ganger til, før Erinaceus endelig sier:
«Men, hvor er den nøkkelen nå da, om den ikke er her?»
«Ja, det var det» sukker trollet, «det er heksa som har tatt den».
Les mer om forfatterne og gi tilbakemelding her
Se tegninger her