Kapittel 5

Kamil og den blå steinen

Kapittel 5

“Kamil,” sier Alces. “Du er våken! Hvordan gikk den siste drømmen?”
Kamil setter seg opp og ser på vennene sine. “Jeg møtte trollet.
Jeg fortalte trollet hva “hjelp” betyr for meg.”
“Kamil, du er den modigste jeg kjenner!” sier Ursus og klemmer Kamil.
Kamil blir litt flau. Sola skinner inn mellom trærne og varmer opp bakken.
Det kommer til å bli en varm, fin dag.
Mammaen og pappaen til Alces er allerede oppe. De gjør seg klare til å dra.
“Vi må samle masse mat i dag,” sier mammaen til Alces. “Alces og Kamil,
dere må også samle mat.”
“Ja,” sier Alces. “Det er greit.”
“Vi sees i kveld,” sier pappaen til Alces. De to voksne elgene løfter
sekkene sine fra bakken og forsvinner inn i skogen.
“Dere! Jeg er sulten,” sier Alces. “Vi må lage en plan for dagen.
Kamil og jeg må samle mat.”
“Jeg kan hjelpe dere!” sier Ursus. “Og så kan vi lete etter steinen til Kamil.
Hvis du trenger den lenger, Kamil? Du sov uten mareritt i natt.
Kanskje du ikke trenger den?”
Kamil tenker seg om. Han klarte å forandre marerittet til en god drøm.
Men betyr det at han ikke trenger steinen sin?
Han vet ikke om han er klar til å gi slipp på den blå steinen.
“Det er tryggere om jeg har steinen,” sier Kamil.
“Ja,” sier Alces. “Vi må finne steinen. Sola skinner, det er en perfekt dag
til en tur i skogen. Skal vi gå hver for oss og møtes om en time ved
blåbærbuskene? Hvis vi deler oss, klarer vi kanskje å lete
over hele skogen!” smiler Alces.
“Det var en god ide!” sier Ursus. “Jeg tar denne veien!”
Ursus peker inn mot de aller største trærne.
“Da går jeg her!” gjesper Kamil. Han er fortsatt trøtt etter natten.
Alces løper inn i skogen. “Sees!” roper hun og forsvinner mellom
trærne.
Kamil går sakte. Han tenker på drømmen sin, og følger stien innover i skogen.
Fuglene synger. Skogen har et lys, grønn farge over seg.
“For en start på sommerferien!” tenker Kamil. Han ser noen fine
og fuktige blader på toppen av tre. Han stopper og lar halsen
slynge seg opp mellom bladene på treet. Sola skinner på ansiktet hans.
Kamil lukter på et blad, åpner munnen sin forsiktig.
Han kjenner på det deilige grønne bladet med tunga og strekker halsen
enda lenger for å nå et blad helt øverst.
“Nei, men, der er Gulo,” sier Kamil til seg selv. Gulo sitter på en stein
litt lenger borte og ser seg rundt.
“Gulo er sikkert flau over det han gjorde,” tenker Kamil.
“Jeg vil gjerne snakke med han. Jeg vil fortelle han om drømmen min
og om trollet.” Kamil senker halsen sin ned og forter seg
i retning av Gulo.
«Wæææ,» hører Kamil. Noe beveger seg rett ved han.
“Hva er det?” tenker Kamil.
«Wæææ,» hører han igjen. Det høres ut som et brøl fra en sint løve.
Pusten til Kamil stopper i magen, og han prøver å se hva det er.
Han gjemmer seg bak trærne og titter. Han ser en litt bøyd rygg.
Det er noe grønt som sitter på bakken. Kamil går litt nærmere.
Han kikker fram bak en trestamme. Nei! Det er et troll!
Et tynt troll som sitter der med stor åpen munn og rennende, grønt spytt.
«Wæææ,» sier trollet til noe som ruller på baken.
Er det en ball? En rot, eller noe sånt?
«Wæææ,» sier trollet igjen og ser ned.
“Hva betyr «Wæææ,»?” tenker Kamil. “Ler trollet? Eller er trollet lei seg?”
Trollet ser så tynt ut der det sitter bøyd over leken sin.
“Er det et barnetroll?” tenker Kamil. “Men skummelt for det!”
Det tynne trollet tar leken sin fra bakken og løfter det opp mot munnen.
Leken er rund, og blå.
“Åh! nei!” gisper Kamil inne i seg. “Det er den blå steinen min!”
Kamil holder på å besvime. Han er overlykkelig over å se steinen sin.
Samtidig livredd. Hvordan i all verden skal han få tilbake steinen sin nå?
Det er umulig. Det er bare å glemme den blå steinen. Trollet har steinen hans.
Han puster tungt. Trollet leker med steinen, legger den på bakken, ruller den
mot seg selv. Kamil tenker på trollet i drømmen. Det trollet var snilt.
Han ville bare leke. Kamil ser på trollet og tenker:
“Selv om noen kan være skumle betyr ikke det er de er slemme.
Kan jeg fortelle trollet at steinen er steinen min?”
Beina hans skjelver. “Steinen min!” visker Kamil til seg selv.
Trollet tar den blå steinen i høyre hånd, så venstre hånd.
Trollet sier “wææææ” til steinen. Trollet lukter på steinen.
Grønt spytt renner ned på den fine, blå steinen til Kamil.
“Æsj. Uffa meg,” sier Kamil til seg selv.
“Trollet sikler på steinen min!” Det bobler opp i Kamil.
“Det er min stein,” detter det plutselig ut av munnen til Kamil.
Trollet skvetter så kraftig at han hiver den blå steinen inn i buskene bak seg.
Trollet reiser seg raskt og gjemmer seg bak trærne
Trollet titter på Kamil med de store, vidåpne, grønne øynene sine.
Trollet har oppdaget Kamil!
Hele kroppen til Kamil har stoppet. Han bare står der.
“Hva gjør trollet? Gjemmer seg?” tenker Kamil
“Er trollet sjenert?” tenker Kamil
“Hva vil du?” roper trollet og ser på bakken.
“Jeg leter etter steinen min,” sier Kamil.
“Æh?” roper trollet. “Steinen din?” og ser ned.
Kamil har aldri hørt en snakke så høyt.
“Steinen du leker med er min,” sier Kamil.
“Steinen er uansett borte nå,” roper trollet. “Vet ikke hvor det ble av den.
Og forresten, nå er steinen min, siden jeg fant den,” buldrer trollet og ser ned.
Kamil vet ikke hva skal han si for å få steinen sin tilbake.
“Beklager, det du hadde i hendende var steinen min,” sier Kamil bestemt.
“Nei, den er min nå” roper trollet. “Skal du ikke bare gå nå?”
“Gå?” spør Kamil.
“Ja, bare gå. Alle som kommer hit og ser meg løper av gårde stive av skrekk,”
roper trollet og gjemmer seg.
“Trollet er ikke så skummel lenger. Han roper istedenfor å snakke.” tenker
Kamil.
“Jeg likner ikke på andre i skogen,” roper trollet. ”Jeg er bare et troll.
Alle er redde for meg. Jeg vil ikke skremme andre.”
Kamil kjenner seg igjen i noe som trollet sier.
Kamil har venner. Men Kamil likner heller ikke på noen andre i skogen.
“Jeg må få lov til å leke med en stein i hvert fall,” roper trollet.
”Har ikke venner. Men har en stein.”
Kamil kjenner seg ikke sint lenger. Han står og ser på det stakkars trollet.
“Men hvem er du? Har aldri sett en som deg,” sier trollet
med buldrende stemme bak trærne.
“Jeg er Kamil,” sier Kamil.
“Er du en troll-elg? Du har jo horn og lang hals? Forstår ingenting!” sier trollet.
“Mamma er en sjiraff. Pappa er en elg. Jeg er en elg-sjiraff,” sier Kamil.
Trollet blir stille.
“Ja vel!” roper plutselig trollet og kommer bak trærne.
Trollet roper så høyt at Kamil skvetter. Han hopper opp i lufta
og da kommer det en promp ut av han.
“Æh? Liker du å prompe?” sier trollet.
“Hvem, jeg?” sier Kamil. “Nei, ikke det i hele tatt?” hoster Kamil.
“Jeg bare skvatt. Du var stille og så snakket plutselig så høyt.”
“Å slippe en skikkelig fis er det gøyeste jeg vet!” roper trollet.
“Badam! Kabam!” lyder det i skogen i det trollet trøkker til
med en skikkelig trollpromp. Kamil klarer ikke å holde seg.
Han ler høyt. Trollet ler også.

 

Men ut av buskene kommer Gulo.
Han går sakte og forsiktig med et forskrekket ansikt.
“Spring, Kamil!” roper Gulo. “Røm herifrå!” Gulo ser veldig, veldig redd ut.
” Spring! Trollet er farleg!” roper Gulo.
“Jeg trenger ikke å rømme!” sier Kamil. “Vi bare snakket sammen.
Trollet er ikke farlig.”
” Eg har steinen din.” Gulo roper kjempehøyt og holder opp den blå steinen
til Kamil. ” Spring!. Eg har redda steinen din. Fort deg”
“Alt i orden, Gulo, ikke vær redd,” sier Kamil.
Trollet har krøllet seg sammen på bakken.
Det tynne trollet ser veldig trist og ensom ut.
”Jeg vil leke med trollet,” sier Kamil. ”Blir du med?”
Men Gulo rekker ikke å svare. Det braker i skogen, og ut mellom trærne
kommer Alces og Ursus styrtende. De har hørt ropene til Gulo.
Alces stiller seg mellom trollet og Gulo og er klar til å redde han.
Ursus ser truende på trollet. “Hva er du driver med?” roper Ursus
og løper mot det lille trollet med de store, sterke labbene sine.
Da tar Kamil trollet i nakken og løfter ham opp med den lange halsen sin.
“Ikke rør trollet,” sier Kamil. Ursus stanser.
“Trollet og jeg er venner.”
Alces ser sjokkert ut. Kamil beskytter trollet mot Ursus? Det var rart.
Ursus puster rolig og senker labbene sine vekk fra trollet.
Kamil slipper trollet forsiktig ned igjen. Trollet står ved siden av Kamil.
“Trollet ser annerledes ut, men er ikke farlig,” sier Kamil.
En liten stund står alle og ser på hverandre.
Det virker som alt har stoppet i skogen.
Ikke en liten fugl tør å puste nå.
Så sier Alces: “Mamma og pappa venter på oss med en overraskelse
til Kamil. Vi skal ha fest.”
“En fest?” sier Kamil.
Trollet ser ned i bakken.
”Vil du komme?” spør Alces.
“Jeg?” spør trollet, og Alces nikker. ”Jeg vil gjerne komme!” roper trollet.
“Du også, Gulo?” smiler Alces.
“Ja! Gjerne!” roper Gulo.
Alle dyrene og trollet roper og jubler i skogen.

 

Vennene løper sammen hele veien hjem til Alces. Hjemme hos Alces
står mammaen og pappaen klare. Alle dyrene i Leseskogen er også der.
I trærne henger mange ballonger i forskjellige farger.
Bakken er full av deilige blader, blåbær og markjordbær.
“Vi samlet ekstra mat for å ha fest,” ler mammaen til Alces.
”Vi holdt det hemmelig for dere.” Så stopper hun å snakke.
Hun ser på trollet. Flere av dyrene ser også på trollet. Det blir stille.
Og så promper trollet. ”Badam, badam,” promper trollet.
Kamil, Alces, Ursus og Gulo ler og klapper trollet på ryggen.
Da skjønner alle dyrene at trollet ikke er farlig.
De smiler. De spiser. De snakker sammen. De danser.

 

Kamil står og ser på alle de nye vennene sine.
”For en sommer,” tenker han. ”Jeg har lært så mye allerede.”
“Gleder meg til å fortelle om alt dette til mamma og pappa.”
Han ser at Gulo er på vei bort til ham.
” Ver så god. Her er steinen din ”
Gulo holder den blå steinen foran Kamil. Kamil ser på den.
Steinen har hjulpet ham mye. Den blinker i sola og er så vakker.
Kamil kjenner etter inni seg. Han ser på det lille trollet som danser med Alces.
Han ser på Ursus som er stor og rar.
“Tusen takk, men vet du hva?” sier Kamil.
”Jeg trenger ikke steinen lenger. Du kan få den.”
” Eg?” sier Gulo. ”Eg som skremde deg med trollet og allting?”
“Du er modig, Gulo, som tør å innrømme at du kan bli redd.
Du kan låne steinen min,” smiler Kamil.
“En dag kommer du ikke til å trenge den lenger, akkurat som jeg,” sier Kamil
og kjenner at han er glad.

 

Da var historien om “Kamil og den blå steinen” slutt.
Vi håper dere har likt historien.

Foreningen !les vil gjerne si takk til alle som har lest (høyt), sendt inn tilbakemeldinger, kommet med forslag til hva som skulle skje videre og alle som har sendt inn fine tegninger.

Hvis dere har lyst til å sende inn tilbakemeldinger på det siste kapittelet og/eller på historien som helhet, blir vi veldig glade for det.

  • Tilbakemeldinger på dette kapittelet og hele historien sender vi til forfatteren, Veronica Salinas. Hun vil bli veldig glad for å vite hva dere synes om teksten.

Vi tar også gjerne imot tilbakemeldinger på tiltaket som helhet: Hva synes dere om å være med på en slik nyskrevet høytlesingshistorie? Hva var bra med tiltaket? Ønsker dere å være med på et liknende tiltak i fremtiden? Hvis dere har forslag til hvordan tiltaket kan forbedres, vil vi også veldig gjerne høre dette.

Les mer om Veronica Salinas her

Les mer om tegnekonkurransen her

Vi håper at dere fortsetter å lese gode historier høyt i klasserommet!