Kapittel 1

Ordene som forsvant

I samarbeid med Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt vil vi hver fredag – fra og med 5. januar og frem til 16. februar – legge ut et nytt kapittel i en sammenhengende fortelling med dyrene i Leseskogen. Du kan lese første kapittel under.

Kapittel 1


Skrevet av: Annette S. Helland og Camilla Helene Sandmo

 

Store snøkrystaller daler ned over Leseskogen og legger seg i trærne og på de små husene. Det er kveld, og stjernene blinker på noe lite, rundt og piggete som beveger seg. Pinnsvinet Erinaceus skynder seg bortover stien. Piggene lager fartsstriper i snøen.

 

«Eg håper eg ikkje treff på nokon i dag», mumler han. De siste dagene hadde vært riktig ille.

 

«Orda», sukker han. «Orda – dei som brukte vere venene mine. Dei som brukte danse ut av munnen min og bli til vakre fabler og eventyr, frå gamle dagar. Borte vekk, og eventyra og alt, ingenting att …»

 

Han trekker piggene sammen, og sniker seg forbi huset til Alces samtidig som han smugtitter inn vinduet: Veggene i stua er dekket med bokhyller fra gulv til tak, slik som de fleste andre stuene her i Leseskogen. Han sukker tungt, og husker hvordan alt brukte å være.

 

Før hadde Erinaceus fortalt eventyr og fabler til alle som ønsket å høre godnatt-eventyr her i skogen. Det hadde vært riktig fint. Erinaceus er nemlig et gammelt nattdyr og var derfor våken, opplagt og full av inspirasjon om kvelden, akkurat når alle andre var på vei til sengs.

 

Det var den gangen han hadde god hukommelse. Da husket han alle de gamle fablene og eventyrene: Historiene som forfedrene deres hadde fortalt hverandre i alle tider, og som Erinaceus lærte av sin kjære mor og far da han var liten. Ofte sovnet alle dyra rundt leirbålet og drømte drømmer fulle av eventyr og magi mens de hørte på historiene hans.

 

Men forrige uke var det som om noen hadde tatt et viskelær og visket ut eventyr etter eventyr, og nå var alle historiene sporløst forsvunnet fra minnene hans.

 

Erinaceus har tenkt mye på dette den siste uken. Han skjønner fortsatt ikke helt hva som har skjedd. En ting er i hvert fall sikkert: Ingen må finne ut av dette.

 

Akkurat mens han tenker over hvor skuffet alle vil bli over ham, hører han tunge skritt i snøen og en kjent stemme som roper.

 

“Hei Erinaceus! Hvor skal du?”

 

Det er presis som han fryktet: Elgkalven Alces ramler etter ham i fullt trav. Det dundrer i bakken. Alces er den som elsker historiene hans aller høyest av dyra i skogen. Det faller snø ned fra grantrærne, og en liten snøball lander på nesa til Erinaceus. Han nyser irritert.

 

“Hva skal du fortelle om i dag, Erinaceus?” spør Alces.

 

“Hrm … eg har vondt i halsen”, harker Erinaceus, og gjør til stemmen for å virke skikkelig syk. Han drar munnvikene ned for at det skal se ekstra ekte ut.

 

“Uff da! Men da kan du vel ikke dra helt alene ut i den mørke, kalde skogen, hvis du er syk?” fortsetter hun.

 

“Eg må ha mat”, sier Erinaceus. “Eg er jo eit nattdyr, og viss eg ikkje får jakta om natta, får eg ikkje noko å spise. Livet er hardt.” Erinaceus stopper seg selv, han snakker visst litt for mye til å ha mista stemmen. Han hoster litt for sikkerhets skyld.

 

Alces ser på ham og tenker. Han håper Alces vil gi seg. Men …

 

“Jeg kan bli med deg, jeg!”

 

Erinaceus forsøker å protestere, men hun hører ikke på ham, og forsvinner i forveien bortover stien, og innover i skogen. Han sukker. Det er denne veien han vanligvis går for å finne bær og kongler og andre godsaker. Men gleden over å kanskje finne en nydelig kongle forsvinner når han ser Alces bykse foran ham.

 

Erinaceus mumler irritert i pinnsvinskjegget.

 

Han skyfler videre innover i mørket, og hører Alces galoppere foran ham. Etter en lang stund stanser plutselig skrittene hennes, og det blir veldig stille. Det er ulikt Alces å være stille så lenge. Har noe skjedd? Erinaceus dytter seg gjennom snøen og piler mot der elgen var for noen minutter siden.

 

”Alces!” roper han og blåser i at stemmen liksom skal være borte. Tenk om Alces har blitt borte, på ekte?

 

”Alces! Din dumme elg!”

 

Den store elgen kommer til syne i en liten lysning. Hun står helt stille. Frosset fast som de snødekte trærne rundt dem. Erinaceus stønner oppgitt.

 

”Der er du jo, eg trudde…”  Stemmen hans dør sakte ut. Det ligger et underlig lys over ansiktet til Alces, og snøen glitrer i det samme lyset.

 

Erinaceus går nærmere. Og så ser han hva det er.

 

En bok ligger på bakken, halvveis dekket av snøen, men lyset skinner gjennom, så sterkt nå at ikke Erinaceus kan se stjernene lenger. Det skinner i øynene til Alces.

 

Hva slags bok er dette?

 

Hvordan går det videre?

Nå har dere hørt første kapittel, og dere kan være med å påvirke hva som skal skje videre. Skriv inn ideer til hva som kan skje videre i skjemaet under og send det inn til oss. Alle ideene sender vi til de to neste forfatterne som kan velge hva de ønsker å bruke når de skriver videre.

NB! Hvis forfatterne skal få sjansen til å bruke tipsene deres, bør dere sende dem inn så fort som mulig, og helst allerede i løpet av den fredagen dette kapitlet ble publisert, fredag 5. januar. Kapittel 2 blir publisert 12. januar.

Gi tilbakemelding til forfatterne her

Les mer om tegnekonkurransen her