Sulten på skrekk

av Bjørn Arild Ersland

 

I mars 2021 vil vi legge ut til sammen fem kapitler i en sammenhengende høytlesingshistorie i Leseskogen. Her er tredje kapittel i historien.

 

Kapittel tre

 

Tissestanken sved i øynene og jeg håpet jeg snart kunne få slippe ut av den ekle posen. Det første jeg da skulle gjøre var å finne et badekar hvor jeg kunne vaske meg, slik at jeg kunne bli et helt vanlig spøkelse igjen. Men så enkelt var det ikke. For da jeg kom hjem til tissegutten, kastet faren hans meg rett inn i vaskemaskinen. Jeg rakk ikke en gang å rope et bittelite «BØ!» før døra til vaskemaskinen smalt igjen.

 

Jeg har aldri blitt vasket i en maskin før og trodde det skulle bli kjempegøy! Maskinen skrudde på vannet helt av seg selv. Like etter startet karusellen. Det kilte i magen. Farten økte og det gikk rundt og rundt.

 

Har du prøvd å snurre ti tusen ganger rundt deg selv med munnen full av såpevann? Etter fem sekunder med snurring var det ikke morsomt i det hele tatt. Jeg er glad jeg ikke er en sokk, for de må inn i vaskemaskinen hver eneste uke. Jeg har alltid trodd at det verste med å være en sokk er å bli tredd på en fot som stinker sur tåfis. Men nå vet jeg at vaskingen er mye verre. Ikke rart at sokker ofte gjemmer seg slik at eierne bare finner den ene.

 

Jeg forsøkte å fly motsatt vei av snurringen, men alt gikk i surr. Det var et vindu i maskinen, men da jeg kikket ut var alt kaos. Taket var i gulvet og gulvet var i taket. Og veggene var i gulvet og gulvet var i veggene. Jeg skjønte ingenting av hva som var opp, ned eller sidelengs.

 

Snurringen tok heller aldri slutt. Det føltes som om jeg snurret i hundre år, og da jeg endelig kom ut av maskinen var jeg daff som en sokk. Jeg trengte å spise skrekk øyeblikkelig for å bli normal igjen. Men da kastet de meg inn i en ny snurremaskin. Der var det så varmt at jeg besvimte. Da jeg våknet igjen, hadde de brettet meg til en firkant.

– Hvem sitt håndkle er dette? spurte faren.

– Vet ikke, sa gutten. – Jeg fant det på gulvet på leirskolen.

– Du må ta det med deg på skolen i morgen og høre hvem som eier det.

– Ok, sa gutten, og la meg ved siden av sekken på gulvet.

 

Det eneste jeg klarte å tenke på var skrekk! Jeg trengte virkelig mye skrekk nå om jeg skulle overleve som spøkelse. Faren til tissegutten stod på gulvet like ved siden av meg, og med de kalde og slimete fiskefingrene mine klemte jeg rundt foten hans. Men det som var rart, var at han ikke merket noe. Da skjønte jeg at fingrene mine ikke var kalde lengre, de var varme og helt rene.

Jeg forsøkte å skrike «BØØØ!» så høyt jeg kunne. Men lyden som kom ut var et bittelite «blubb». Da jeg prøvde en gang til ble det enda et «blupp».

Jeg hørtes ut som en dum fisk. Jeg var blitt en blubbefisk. Var livet som spøkelse slutt? Nå var jeg en dum blubbefisk som ingen var redd for. Ingen så at det lå et skummelt spøkelse på gulvet like foran dem.

 

Det ble natt og helt mørkt. Hadde jeg ikke vært så sokkedaff skulle jeg flydd inn til tisseguttfaren og skremt han mens han sov. Men jeg var så slapp at jeg ikke engang orket å tenke på det. Jeg lå bare firkantflat på gulvet.

 

Midt på natten kom det et dyr og la seg oppå meg. Det var mykt og varmt og jeg hørte at det pustet. Det lå med øret helt inn i munnen min. Jeg åpnet det ene øyet. Da så jeg at dyret var en frekk katt som trodde at jeg var en katteseng. Jeg samlet alle kreftene mine for å hviske et «BØ» rett inn i katteøret. En, to, tre.

– Blubb! sa jeg. Jeg forsøkte en gang til. – Blubb!

 

Det virket som om katten ikke hørte noe for den lå helt stille, men så, helt uten forvarsel, reiste den seg opp og satte tennene og alle klørne rett inn i meg. Den frekke katten trodde faktisk at jeg var en fisk! Det er ekstremt vondt å være en fisk som blir angrepet av en katt. Det gjorde så vondt at jeg var nødt til å skrike.

– BØØØØ! skrek jeg.

 

Da skulle du sett hva som skjedde!

Kattepelsen strittet til alle kanter, og så løp katten i sirkler rundt i rommet.

– Haha, lo jeg. – Katteskrekk! Jeg har aldri smakt katteskrekk!

Katteskrekk smakte sukkerspinn og coladrops, varm sjokolade og softis.

Jeg gomlet i meg katteskrekken og merket ikke at gutten våknet. Da han så meg, skreik han like høyt som det Frida gjorde på leirskolen. Det var som jetfly når de styrter i dass!

– HJELP! ropte han. – ET SPØKELSE!

– Unnskyld! Det var ikke meningen å skremme deg! ropte jeg.

Men gutten hørte ikke, han bare styrtet ut av rommet.

– Pappa, jeg vil sove i di seng! ropte gutten.

Hva skulle jeg gjøre nå? Det var katten jeg ville skremme, ikke gutten. Hvis han ikke hadde løpt inn til tisseguttfaren kunne han fått litt katteskrekk av meg. Men jeg tror ikke småunger bryr seg om slikt. Resten av natta lå gutten i pappaen si seng mens jeg satt i skapet og gomlet katteskrekk.

 

Jeg gledet meg til neste morgen. Da skulle jeg gjøre meg om til et håndkle som gutten skulle ta med seg til skolen. Her kunne jeg både si hei til Frida og bli venn med gutten.

 

Men hvordan blir man egentlig en venn? Det har jeg aldri vært før.

 

[gravityform id=»131″ title=»false» description=»false» ajax=»true»]

 

Alle tilbakemeldinger som sendes i løpet av fredag 12. mars videresendes til forfatteren. Tegninger til konkurransen sendes inn fortløpende, men alle tegninger (til alle kapiteler) må sendes inn innen uka etter påske.

Les første og andre kapittel her.

Les intervju med Bjørn Arild Ersland her.

Bli med på tegnekonkurranse! Les mer om tegnekonkurransen her.

 

Se de flotte illustrasjonene til «Sulten på skrekk» i Kunst i Skolens digitale kunstrom HER.