Skrevet av
Elin Hansson og Veronika Erstad
Mysteriet i Leseskogen
Kapittel 1
– Eg heiter Mustela, sier en vinterkledd røyskatt og vinker.
Skogen vokser rundt henne. Leseskogen. I den vokser trær og fugler. Det vokser en himmel over skogen. Mustela bor her dypt, dypt inne i skogen. Dette er hennes skog.
– Trur du det er einsamt å bu her? Det synest ikkje eg! Eg har mange vener. Og eg kan lese, sier hun stolt.
I skogen bor det mange dyr, og alle kan lese. Det er ikke bare bøker må du tro! Mustela leser stjernene på himmelen. Maurene som kryper på barken. Noen ganger leser hun dyrebæsj og retningen på vinden. Hun leser hvor det er lurt å gjemme seg. Mustela må lese for å overleve.
– Men no, no kjeder eg meg! Mon tro om nokon andre er vakne? Eg må fortelje dei om sporet eg fann.
Mustela smetter rundt en trestamme og lytter til bakken. Så kryper hun litt frampå en skrent og titter inn i et hull.
– Skal vedde på at Ursus ikkje har noko imot å bli vekt!
Bjørnen Ursus snur seg rundt i hiet sitt. Det er midt på vinteren. Ute uler vinden gjennom Leseskogen. Ursus har akkurat begynt på en ny bok. Sammen for alltid, av Guus Kuijer. Det er en fin kjærlighetshistorie. Ursus vil helst ikke forstyrres når han koser seg med en bok.
– Hvem er det som piper sånn der ute? sier han og snur seg i senga.
– Det er berre eg. Mustela.
– Å. Men du vet vel at jeg pleier å være i hiet på denne tiden av året, Mustela?
– Joda, men det er noko du må sjå. Noko alle dyra i Leseskogen burde undersøkje! Kom igjen! Mustela er ivrig. – Det er inga tid å miste!
Det er stille fra hiet. Helt stille. Mustela går rundt hiet, èn gang, to ganger og tre.
– Du lurar ikkje meg, eg har høyrt at du er der. Ursus! Ursus! Ursus?
Mustela ser i alle retninger.
– Eg skjønar ingenting! Var det ein bjørn eg høyrte eller kom det frå meg sjølv? Var det vinden som lurte meg? Var det ein kongle som skramla? Høyrte de det?
Mustela ser opp, ser ned, teller til tre.
– Mustela, du må ikke komme i utide. Jeg sitter her og leser.
Bjørnen Ursus humrer i pelsen. Han klør seg litt. Nei, han får heller stikke ut og se hva det er hun vil.
– Eg treng hjelpa di. Alle dyra i Leseskogen treng deg, Ursus, sier røyskatten.
Bjørnen får fart på seg og stikker nesa ut av hiet. Det snør tett. Mustela hopper ned fra hi-kanten og setter seg midt på hodet hans.
– Au! Var det virkelig nødvendig? spør Ursus og løfter Mustela etter nakkeskinnet.
– Det er så djup snø. Kan ikkje eg få haike med deg, spør røyskatten med tynn stemme. De små øynene glitrer i det hvite ansiktet.
– Ok, da. Men hvorfor er det så viktig at akkurat jeg blir med deg, Mustela, spør han.
– Det er det. Eg har funne eit nytt spor. Det kom i natt. Det er det eg kjem for å fortelje. Det er natt. Eg søv. Og kva skjer? Du trur det ikkje. Det kom eit spor, midt i draumen min.
– Jeg tror deg, sier Ursus alvorlig.
– Du trur det? Er du sikker? Det veit eg ikkje om du gjer når du har høyrt det. Eg veit ikkje om du trur meg då.
Mustela venter litt og ser spent på Ursus. Men Ursus rekker ikke å svare henne. For fra sørsiden av skogen kommer jerven Gulo løpende som om han blir jaget av noe skrekkelig. Når han kommer fram til Mustela og Ursus, har han ikke pust igjen. Han blir stående i flere minutter og puste og pese. Bak han kommer gaupen Lynx, haltende på det ene beinet.
Hvordan går det videre
Nå har dere hørt første kapittel, og dere kan være med å påvirke hva som skal skje videre. Skriv inn ideer til hva som kan skje videre i skjemaet under og send det inn til oss. Alle ideene sender vi til de to neste forfatterne som kan velge hva de ønsker å bruke når de skriver videre. NB: Hvis forfatterne skal få sjansen til å bruke tipsene deres, bør dere sende dem inn så fort som mulig og helst allerede i løpet av den fredagen der dette kapitlet ble publisert. Neste kapittel blir publisert om en uke.
[gravityform id=»5″ title=»false» description=»false»]
Gi tilbakemelding til forfatterne her
Les mer om tegnekonkurransen her