Ordene som forsvant
I samarbeid med Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt vil vi hver fredag – fra og med 5. januar og frem til 16. februar – legge ut et nytt kapittel i en sammenhengende fortelling med dyrene i Leseskogen. Du kan lese tredje kapittel under.
Kapittel 3
Skrevet av: Heidi Sofie Kvanvig og Håvard Nervik |
«Far?» sier Erinaceus forsiktig.
Han strekker seg frem for å ta på skikkelsen som svever over boka, men hånda går rett gjennom, som luft. Erinaceus skvetter til.
«Gå med lyset frå boka, guten min», sier skikkelsen i røyken. «Så vil orda kome tilbake att.»
Så forsvinner han like fort som han kom. En sky av røyk virvler rundt og forsvinner ned i boka. Erinaceus står fortumlet tilbake i kveldsmørket.
Var det verkeleg far? tenker han.
«Alces og Lupus», sier Erinaceus og snur seg mot vennene sine.
Men de er ikke der lenger.
«Kor blei det av dykk? Blei de redde?» sier Erinaceus, og ser rundt seg.
«Ne-ei-da. Redd, nei!» sier plutselig en stemme bak en gresstue, og Lupus kommer luskende frem. «Der var den, ja, heh», sier han, og holder opp en kongle.
Erinaceus må smile for seg selv.
«Jeg fant også konglen jeg lette etter», piper det fra et sted over dem.
Det er Alces som klamrer seg fast til en grein i et grantre.
«Visste ikkje at elgar kunne klatre», ler Erinaceus.
Med det samme mister Alces taket, raser nedover stammen og deiser i bakken. Han stabber seg på beina og børster noen barnåler av pelsen.
«Det var en ånd! En piggsvinånd», sier Lupus.
«Jeg har lest at man må gjøre som ånder sier. Men finne orda, hva mente han med det? Er det noen som har mistet dem?» spør Alces.
Alces snur seg og ser på Erinaceus med rynker i elgpanna si.
«Ikkje veit eg», sier Erinaceus. Han prøver å late som ingenting.
«Se! Boka lyser!» roper Lupus. «Akkurat som ånden sa!»
Og visst gjør den det. Boka gløder og sender et skarpt lys innover skogen. I skyggene fra greiner og trestammer danner det seg tydelige bilder i skogbunnen.
De tre vennene blir stående og måpe.
«Se der! Den skyggen ligner på ei lita jente», sier Alces.
«Hun har musefletter som står rett ut. Hvem er det?» spør Lupus. Stemmen hans skjelver.
Og der i den grå kvelden, midt inne i Leseskogen, strømmer ordene om denne jenta tilbake inn i hodet til Erinaceus. Historien om ei sterk jente med røde musefletter og en ape som kjæledyr er tilbake i hodet hans.
«Eg veit kven det er!» roper Erinaceus selvsikkert. «Eg skal fortelje meir om ho ein annan gong. Vi må kome oss vidare. Vi må følgje lyset før det forsvinn».
Han labber videre og tenker på det som akkurat har skjedd. Er dei andre orda òg på veg tilbake? Er det far som har kome tilbake att for å hjelpe meg?
Vennene følger lyset innover i skogen. Lupus har lagt boka på en stor grein av gran og trekker den etter seg med poten. Stadig nye figurer viser seg i skyggene, og stadig nye historier og eventyr kommer tilbake til Erinaceus. De ser prinsesser, konger, troll og en gutt med en sekk på magen. For hver nye skygge er det som om en lyspære blinker over hodet til Erinaceus.
De runder et stort bjørketre, og i lyset av greinene og en busk står tre skygger klart for dem. En stor, en litt mindre og en liten. Den største har store horn, og det ser ut som om de står på en bro. Under broa er det enda en skygge. Erinaceus skjønner straks hvem det er, og ler inni seg. Men så rører skyggen under broa på seg.
Alle tre tar et skritt tilbake. De lytter.
Skyggene var nifse nok når de ikke rørte på seg. Men så ser de et lite ansikt med pels og to store fortenner som smiler mot dem.
«CASTOR! Kva gjer du her?» roper Erinaceus, lettet over at skyggen ikke er et troll.
«Jeg var ute for å samle bark, og plutselig så jeg et sterkt lys. Og da gjemte jeg meg her», sier Castor.
«Vi har funnet en magisk bok som lyser og ryker. Også kom det en ånd… en piggsvinånd som begynte å snakke om at ordene skulle komme tilbake», sier Lupus. Han snakker fort og ivrig.
«Ånder og magi. Pøh! Det tror jeg ikke på! Dere får bli med til meg, så skal jeg lage barkepannekaker til dere», sier Castor. «Kanskje det får dere på andre tanker.»
«Åh, takk for invitasjonen, men eg kan ikkje vitje beverar. Eg kan ikkje symje. Dessutan kan ikkje den magiske boka bli våt», sier Erinaceus så høflig han bare kan. Alle i Leseskogen vet at bevere bor i vannkanten, med inngang under vann.
«Det problemet har jeg løst for lenge siden. Jeg har laget en hemmelig inngang for venner på toppen av hytta mi. Jeg skal vise dere den», sier Castor og løper av gårde.
«Så kan du fortelle en historie mens vi spiser, Erinaceus», sier Alces.
Erinaceus nøler. Kan han det? Jo, det kan han faktisk. Han har flere. Faktisk en om en pannekake også, kommer han på nå. «Go´ dag pannekake», sier han lavt og smiler for seg selv.
Han løper så fort han kan etter de andre.
Ikke lenge etter sitter piggsvinet Erinaceus, ulven Lupus, og elgkua Alces tørre, varme og mette inne i beverhytta til Castor. Erinaceus begynner å fortelle:
«Det var ein gong ei kone som hadde sju svoltne ungar, og til dei steikte ho pannekaker.»
Erinaceus kommer ikke engang halvveis før alle sover. Typisk, tenker han. Men han blir ikke sur. Endelig kan han fortelle vennene i søvn igjen. Han sitter lenge og stryker seg fornøyd over den mette magen sin.
Forsiktig sniker søvnen seg på Erinaceus også. Men like før alt utenfor eventyrhodet hans blir borte og søvnen tar ham helt, kjenner han at gulvet rister.
DUNK!
De andre våkner med et rykk.
«Hvorfor slår du i bordet?» sier Lupus.
«Det var ikkje meg», sier Erinaceus. «Det var boka».
De andre snur seg. Boka klaprer, rister og gløder. Røyk siver ut mellom sidene.
Boka kaster et sterkt lys ut av vinduet og utover den mørklagte innsjøen utenfor.
Skyggene de ser nå, er ikke like hyggelige.
Les mer om forfatterne og gi tilbakemelding her
Se tegninger her