Ordene som forsvant
I samarbeid med Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt har vi hver fredag – fra og med 5. januar og frem til 16. februar – lagt ut et nytt kapittel i en sammenhengende fortelling med dyrene i Leseskogen. Du kan lese syvende og siste kapittel under.
Kapittel 7
Skrevet av: Sofie Martine Asklie, Kristina Moe-Karlsen og Torkil Torsvik
«Heksa?!»
Erinaceus og de andre dyrene stirrer på trollet.
«Ja», svarer trollet. «Det er den slemme heksa som har tatt nøkkelen. Det er hun som er årsaken til alt dette.»
«Hvor finner vi henne da?»
«Hun bor i det skumle huset på toppen av det store berget», svarer trollet og peker oppover.
Alle dyrene ser skremt på hverandre. De skjønner at det er bare én ting å gjøre hvis de skal bli kvitt skrømtene, få fred i skogen og få tilbake ordene som forsvant: De må ta fatt på den farlige ferden opp fjellet for å kjempe mot den slemme heksa.
Alces skjelver i de lange elgbeina sine. Lepus rister i hele den lille harekroppen sin. Og til og med Lupus, som elsker å skremme de andre, gjemmer seg bak bjørnen Ursus og pistrer av frykt.
«Hekser er det verste jeg vet», klynker han.
Beveren Castor sier det ingen av de andre tør å si.
«Da må vi dra. Vi har ikke noe annet valg. Ordene er fortsatt borte, og skrømtene farer rundt og lager kaos. Vi må få Leseskogen tilbake til det trygge og fine stedet vi alle er så glad i.»
«Jeg savner å høre fortellingene dine, Erinaceus», piper haren Lepus. «Men hekser er mer enn det jeg kan håndtere.»
Erinaceus retter seg opp. «Det er difor vi må gjere dette SAMAN! No går vi og finn heksa og tek nøkkelen frå ho.»
De legger i vei ut av hulen. Ute er det mørkt og kaldt. De ser opp på det store fjellet over dem.
«Hvordan skal vi komme oss helt opp til toppen da?» spør Alces.
«Jeg vet ikke», svarer Lepus.
«Jeg vet!» sier ulven Lupus. «Vi tar den flygende sleden!»
De setter seg opp i sleden og venter på at den skal begynne å sveve, men ingenting skjer.
«Hm», sier bjørnen Ursus. «Jeg tror flymagien til boka er brukt opp. Den lyser jo ikke!»
«Far! Kan du høyre oss?» roper Erinaceus til boka.
Han får ikke noe svar.
Nå blir alle helt stille. Hva skal de gjøre nå?
Trollet dukker opp bak dem med alle småtrollene rundt seg.
«Jeg kan dra dere!» sier hun. «Men når vi kommer på toppen må jeg snu. Jeg vil ikke møte heksa en gang til!»
Dyrene skjelver av frykt mens de setter seg til rette i sleden. Denne heksa må være helt grusom.
Dermed tar trollet tak i sleden og begynner å gå opp fjellet med lange steg.
På toppen uler vinden rundt dem. Huset til heksa ligger der, midt på den iskalde vidda, og det lyser et svakt rødlig lys fra vinduene.
«Dette er så langt jeg er med», sier trollet. «Lykke til!»
Et troll hadde vært godt å ha i kampen mot den onde heksa, men den gang ei. De seks vennene blir sittende lenge å se etter trollet før de snur seg mot huset igjen. Sakte går de mot det røde lyset, en etter en. Pinnsvinet først, så bjørnen og ulven, deretter elgen og beveren med haren diltende etter seg helt bakerst.
Når de kommer bort til døra, glir den opp av seg selv. De titter inn. Der, på et bord midt i rommet, ligger det noe og blinker i det røde lyset. Det er nøkkelen!
«Der er den!» jubler Lepus. Den lille haren har fått opp motet og hopper ett hopp fram mot nøkkelen.
Erinaceus får en rar følelse i magen. Det er noe som ikke stemmer!
Plutselig hører de en knirkende stemme bak seg, og Lepus stivner til like før han når fram til nøkkelen.
«Knekketi knakketi knikketi knus», sier stemmen. «Hvem er det som bryter seg inn i mitt hus?»
De snur seg og ser en krokete, stygg, skrukkete, gammel heks.
«Knikk knakk, nøkkelen takk!» sier hun. På et blunk står hun med nøkkelen i hånda.
Haren Lepus gisper høyt.
«Hahaha!» ler heksa med den hese, gamle stemmen sin. «Dere trodde dere bare kunne valse inn her og ta nøkkelen min?»
«Den er ikke din!» roper ulven Lupus, men angrer seg idet heksas svarte blikk treffer han.
«Dere lurer dere selv», knirker heksa tilbake. «Jeg har nøkkelen, og jeg har boka, dere har ingenting!»
Boka? tenker de seks vennene. Alle ser samtidig bort på sleden hvor boka lå for et øyeblikk siden. Den ligger ikke der lenger. Nå ligger den på bakken foran heksa.
Plutselig ser de skygger over seg og rundt seg. En uhyggelig uling omgir dem. Skrømtene!
Nå er de omringet!
Vi må gjøre noe, tenker Erinaceus desperat. «Knikk knakk, nøkkelen takk!» roper han.
Det skjer ingenting.
«Knikk knakk, nøkkelen takk!» roper han en gang til.
Heksa bare ler.
«Vi roper sammen», hvisker bjørnen Ursus.
«En to tre! Knikk knakk, nøkkelen takk!» runger det ut fra alle de seks vennene.
Men fortsatt skjer det ingenting.
Heksa ler den onde latteren sin igjen.
«Dere er bare seks stykker», sier hun. «Syv må dere være for å kunne ta fra meg nøkkelen. Dere kan prøve alt dere vil, men syv må dere være. Hahahaha!»
De ser på hverandre og teller stille for seg selv. Erinaceus, Lupus, Ursus, Alces, Lepus og Castor. Ja, sannelig er de bare seks stykker.
Vi er fortapt! tenker Erinaceus fortvilet.
Men plutselig lyder et brak bak heksa og en kraftig stemme roper. «Der tar du feil!»
Det rister i bakken under dem. Der står trollet!
Alle ser på hverandre, og samtidig med trollet roper de høyt.
«KNIKK KNAKK, NØKKELEN TAKK!»
De ser et lysglimt, og nøkkelen farer inn i hånda til Erinaceus. Før heksa har fått sukk for seg, smetter Lepus fram og rapper til seg boka.
«Nå, Erinaceus!» sier hun.
Erinaceus åpner boka, og et kraftig lys strømmer ut. Ett øyeblikk er det helt stille. Heksa stirrer mot dem med vidåpne øyne og har ikke et ord å si. Alle holder pusten.
Og så kommer det en lyd fra boka, som om den trekker pusten dypt inn. Lyden blir kraftigere og kraftigere, til det høres ut som en kraftig vind. Én etter én blir skrømtene sugd inn i boka. De hyler høyt. Til sist er det heksas tur.
«Nei! Neeeeeei!» skriker hun med den hese stemmen sin. Hun forsøker å klore seg fast i bakken, men det er forgjeves. Med et siste pust forsvinner hun inn i boka, og lyset slukner.
«Hurra, hurra, hurra!» roper de alle og hopper opp og ned i glede.
Men plutselig lyser det opp fra boka igjen, og de skvetter unna.
«Eg er stolt av deg, son», sier en stemme. Erinaceus ser faren sin fyke opp fra boka, mens han roper: «Endeleg er eg og orda fri igjen!! »
Som knøttsmå feer flakser tusenvis av små tente lys ut i rommet. Pinnsvinet Erinaceus kjenner en kriblende følelse i hodet. Han tenker etter. Pippi, Gruffalo, Espen Askeladd, Harry Potter og Frodo. Alle sammen er endelig tilbake.
Castor, Lupus, Alces, Ursus og Lepus hopper og klapper av glede.
«Nå må vi låse boka!» roper Castor.
Erinaceus skynder seg bort og låser den igjen.
«Vi klarte det!»
«Ja, vi klarte det sammen!»
«Men vent, hvor er trollet?» sier Lupus. De ser seg om, men trollet er borte vekk.
«Å nei», sier Alces trist. «Ble hun også dratt inn i boka?»
«Neida, det gjorde jeg ikke!» sier en liten, lykkelig stemme borte der trollet tidligere hadde stått.
Et lite, fornøyd pinnsvin dukker opp. Hun smiler til dem.
«Nå er jeg endelig det pinnsvinet jeg pleide å være. Tusen takk for hjelpen alle sammen.»
«Og tusen takk til DEG, kjære tro … Jeg mener pinnsvin», jubler elgen Alces.
Erinaceus setter seg ned med alle de andre dyrene rundt seg, og begynner å fortelle:
«Store snøkrystaller daler ned over Leseskogen og legger seg i trærne og på de små husene. Det er kveld, og stjernene blinker på noe lite, rundt og piggete, som beveger seg…»
Les mer om forfatterne og gi tilbakemelding på kapittel 7 her
Se tegninger her