Sulten på skrekk

av Bjørn Arild Ersland

 

I mars 2021 vil vi legge ut til sammen fem kapitler i en sammenhengende høytlesingshistorie i Leseskogen. Her er andre kapittel i historien.

 

Kapittel to

 

Den lille jenta dro fra leirskolen uten at jeg rakk å si unnskyld for skremmingen. Jeg måtte finne henne.

Men før jeg kunne dra, trengte jeg å samle skrekk som jeg kunne spise på reisen. Nå fløy jeg rundt i gangene og lette etter noen jeg kunne skremme, men leirskolen var tom for mennesker. Ingen på rommene, ingen på kjøkkenet, ingen i peisestua. Ute var det begynt å bli mørkt.

 

Jenta hadde sikkert sagt at jeg er farlig. Det er jeg ikke. Jeg er bare et helt vanlig spøkelse. Tenk om småungene aldri turte å komme tilbake? Tenk om jeg de neste tusen årene bare skulle skremme kjedelige kysseungdommer!

Jeg hang meg på en knagg utenfor vaskerommet. Og jeg som hadde gledet meg slik til å spise skrikeskrekk.

 

Plutselig så jeg at døra gikk opp. Det ramlet inn med barn og ski og snø og akebrett.
– Hva? tenkte jeg. – Har de ikke dratt hjem likevel?
Nei, de hadde bare vært ute og lekt i snøen.

Jeg kjente hvordan jeg blafret av glede i hele kroppen.

Jeg måtte finne et perfekt sted for skremming, så jeg fløy opp trappene og gjorde meg så tynn at jeg kunne fly gjennom nøkkelhullet til et av rommene. Her gjorde jeg meg om til et håndkle igjen. Jeg la meg under den ene køya. Like etter kom guttene som skulle bo her.

Jeg var klar til den første skremmingen, men plutselig løp guttene ut igjen. De skulle spise kveldsmat, og etterpå hørte jeg at de lekte og lo i peisestua. Hvor somlete går det an å være? De måtte jo forstå at det er ganske kjedelig å ligge under en seng og vente i hundre timer. Jeg stirret i madrassen over meg, og kjente at jeg begynte å fryse på det kalde gulvet.

 

Klokka var blitt natt da guttene endelig kom tilbake. De rotet tingene sine ut på gulvet og fant fram de teiteste klærne jeg har sett. Stillongs og pyjamas. Hvorfor må småunger sove i slike dumme klær? Alle pyjamasene hadde bilder av tåpelige figurer. Det var superhelter, svampedukker og raketter. Hva er vitsen? Guttene tullet og lo, og plutselig tok en av dem fram et brett med Cola.

– Er det noen som vil ha Cola? spurte han.

Alle ville ha cola. Så ble det colafest med hopping og søling og dansing. Guttene var ville. Til slutt kom en av de voksne og sa at de måtte være stille, og da krøyp guttene ned i soveposene. Etter dette var det bare hvisking, og noen minutter senere hørte jeg sovelyder.

 

Endelig kunne jeg begynne skremmingen. Jeg lette meg fram til den mest snorkete soveposen. Planen var å dra opp glidelåsen og kile gutten under foten med fiskefingrene mine.

I mørket så jeg at to av de andre soveposene begynte å røre på seg.

– Jeg må tisse, hvisket den ene gutten.
– Jeg også, sa den andre.

Tissetrengte smårollinger, slike folk har jeg aldri skremt før. I stedet for å skremme snorkegutten fløy jeg bort for å skremme tisseguttene. Han ene stod med nakne føtter på gulvet. Jeg klemte forsiktig rundt foten hans.

Gutten skreik som en månerakett!!!

Jeg gjorde meg klar til å spise skrikeskrekk. Men da rant det en gul bekk fra pyjamasen og ut over gulvet. Gutten hadde tisset på seg! Latterlig morsomt for alle som ikke ser ut som et håndkle. Skrikingen vekket alle de andre guttene og en av dem slo på lyset. Jeg forsøkte å gjemme meg i rotet på gulvet.

– Hva skjedde! ropte han.
– Noen tok meg i tåa! sa tissegutten. – Det var kaldt og ekkelt!
– Hva var det? sa en annen gutt.
– Tenk om det er det samme spøkelset som skremte Frida, sa en tredje gutt.
– Hjelp! sa en fjerde gutt. – Jeg vil ikke være her hvis det spøker.
– Spøkelser er farlige, ropte den femte gutten.

Da oppdaget tissegutten hvor vått det var blitt på gulvet. Han bøyde seg ned og tok meg i nakken, og begynte å tørke gulvet med meg. Den fine hvite drakten min ble gul av tiss!

– Hallo! forsøkte jeg å si. – Jeg er et spøkelse, jeg er ikke en vaskefille!

Men ingen brydde seg om hva jeg mente. Tissegutten løp ut på badet for å skifte til ren pyjamas. Jeg lå urørlig på gulvet. Han kom inn igjen med en våt pyjamas i en plastpose.

 

Det som nå skjedde er så ekkelt at jeg nesten ikke orker å fortelle det. Gutten la meg i plastposen sammen med tissepyjamasen!!! Heldigvis var jeg det eneste spøkelset på leirskolen. Hadde noen andre spøkelser sett meg ville de ledd så de revnet.

Gutten knyttet posen så hardt igjen at det var umulig å rømme. Han slang posen inn i skapet. Her lå jeg helt til søndagen. Da stappet han tisseposen ned i sekken sin, og dermed fulgte jeg med på hele den humpete bussturen hjem til stedet hvor disse barnslige småungene går på skole.

 

Jeg ble utrolig kvalm av å kjøre buss i tisselukt. Det var like før jeg måtte spy. Men så kom jeg til å tenke på at det var skikkelig flaks at jeg hadde kommet med på bussen. Tenk om gutten gikk i klasse med Frida! Hva skulle jeg gjøre for å få gutten til å vise meg hvor Frida bor?

 

 

[gravityform id=»130″ title=»false» description=»false» ajax=»true»]

 

Alle tilbakemeldinger som sendes inn fredag 5. mars og mandag 8. mars, videresendes til forfatteren. Tegninger til konkurransen sendes inn fortløpende, men alle tegninger (til alle kapiteler) må sendes inn innen uka etter påske.

Les tredje kapittel her.

Les intervju med Bjørn Arild Ersland her.

Bli med på tegnekonkurranse! Les mer om tegnekonkurransen her.

 

Se de flotte illustrasjonene til «Sulten på skrekk» i Kunst i Skolens digitale kunstrom HER.