Sulten på skrekk

av Bjørn Arild Ersland

 

I mars 2021 vil vi legge ut til sammen fem kapitler i en sammenhengende høytlesingshistorie i Leseskogen. Her er fjerde kapittel i historien.

 

Spøkelset Grystein bor på en leirskole, og skremmer ungdommer og barn som er på besøk. Det er fordi spøkelser elsker å spise skrekk. En dag skremmer Grystein en jente så mye at foreldrene må komme og hente henne. Jenta heter Frida, og nå vil Grystein finne henne for å si unnskyld. Grystein skremte også en gutt så han tisset på seg, og havnet deretter i sekken til gutten og ble tatt med hjem til ham. Nå er Grystein spent: Kan gutten lede ham til den skremte jenta så spøkelset kan si unnskyld? Og er det mulig for et spøkelse å bli venn med barna?

 

Kapittel fire

 

Jeg våknet av en vekkerklokke som ringte på naborommet. Nå var jeg klar til å bli med på skolen.

Men før vi kunne dra skulle tissegutten somle og gjøre en hel masse unødvendige tulleting. Han måtte på do, dusje, spise frokost, pusse tenner, hele tiden fant han på nye ting. Jeg lå klar til å krype ned i sekken, men så kjente jeg en hånd som tok meg i nakken.

 

– Jeg henger håndkleet i en pose på utsiden av sekken din, sa tisseguttfaren. – Husk å gi det til den som eier det.

Han dyttet meg ned i en gjennomsiktig plastpose.

Nei, tenkte jeg. Ikke plastpose nå igjen! Hva er det med tisseguttfolkene som tror at spøkelser liker å ligge i plastposer?

Heldigvis var jeg alene i posen denne gangen, ingen stinkende tissepyjamaser.

 

Tissegutten slang sekken på ryggen, jeg lå i posen og dinglet utenpå sekken. Utenfor huset hørte jeg en jente som ropte:

– Bobben, du må huske skiene!

Bobben? tenkte jeg der jeg dinglet att og fram i posen. Heter tissegutten egentlig Bobben?

– Ok, svarte Bobben. – Men jeg hater skidager.

– I år slår vi b-klassen i langrenn, sa jenta. – Jeg har trent helt siden jul.

– Vi vinner garantert ikke, sa Bobben.

– Jo, klart vi vinner, sa jenta. – Vi skal bare løpe en runde rundt Holumstjønna. Det klarer du.

 

Bobben spente på seg skiene og begynte å gli ned den bittelille bakken fra garasjen til postkassa. Sekken vinglet og Bobben veivet med stavene. Etter fire meter lå vi og kavet i en snøfonn.

Jenta lo. – Du sa du skulle trene på skigåing i helga?

– Nei, det rakk jeg ikke, sa Bobben. – Det teite spøkelset ødela hele turen vår.

Teit spøkelse, tenkte jeg. Hvor frekke kan småunger være?

 

Jenta rakte fram en skistav for å hjelpe Bobben opp fra snøen. Da så jeg plutselig hvem jenta var. Jeg kjente igjen ansiktet. Det var Frida! Stakkars lille Frida, hun som skreik så høyt at jeg ble stappmett av skrikeskrekk.

– Unnskyld, Frida, hvisket jeg.

Men hun kunne ikke høre meg gjennom plastposen. Jeg forsøkte å rope litt høyere.

– Unnskyld, Frida! Det var ikke meningen å skremme deg på leirskolen.

Ingen svar. Jeg måtte komme meg ut av posen for å si unnskyld.

 

– Jeg hater snø og skidager.

Lyden kom fra Bobben som nå var blitt en vandrende snømann. Frida gikk foran, snømannen like etter, og bakerst dinglet jeg på sekken. De to småungene snakket om det de hadde gjort i helga.

– Jeg skal aldri på leirskole igjen, sa Frida. – Jeg hater spøkelser.

– Jeg også, sa Bobben. – Jeg tror at spøkelset fulgte etter meg fra leirskolen.

Mer rakk han ikke å si, for plutselig ropte Frida!

– Pass opp! Der er naboens ulvehund!

Bobben snudde seg, men forstod ikke hva Frida mente.

– Nero er løs. Løp!, ropte Frida.

 

Hun skøytet av sted på skiene. Jeg hang på sekken til Norges dårligste skiløper. Skiene hans gikk like mye bakover som forover. Han hadde ingen mulighet til å komme seg unna de skarpe ulvetennene. Nå var siklehunden like bak oss.

– Kast sekken, ropte Frida. – Kast sekken, så biter Nero i sekken og ikke i deg!

Bobben gjorde nøyaktig som Frida sa. Han kastet sekken og like etter lå jeg og sekken langt inni gapet til Nerohunden. Kjeften luktet av hundebein og råtten pølse. Det tåpelige dyret begynte å rive i sekken og plastposen. Jeg stirret dypt ned i siklegapet.

Nå dør jeg, tenkte jeg. Nå sluker den hele plastposen og livet mitt ender som en liten og brun hundebæsj.

 

Jeg forstår ikke hvorfor hunder er så glade i å rive i stykker ting. Jeg har sett det på leirskolen mange ganger. Hvis en hund får tak i en sovepose er det plutselig soveposestoff i hele rommet. Nå hadde Nero revet hull i plastposen. Planen var sikkert å rive håndkleet i fillebiter. Det store dyret skulle vise hvor flink det var til å rive, men rivingen ble det aldri noe av. For da det endelig var hull i posen kom verdens skumleste spøkelse seg løs fra hundekjeften.

 

Jeg samlet tusen år med spøkelseskrefter og gjorde ansiktet mitt stort og selvlysende. Jeg ble til et monster som siklehunden vil drømme om resten av livet. Og så åpnet jeg skjelettmunnen min og brølte:

BØØØØØØØ!!!!

 

Jeg brølte så høyt at jeg glemte at det stod to nesten nyfødte tredjeklassinger like bak meg. De stirret på hunden og monsterspøkelset. Flaks for Bobben at han ikke hadde drukket cola til frokost. Den brusen hadde gått rett i buksa. Men jeg kunne ikke bry meg om de to reddharene nå. Jeg måtte gjøre meg ferdig med siklehunden. Den dumme hunden var stiv av skrekk og den liknet en statue. Jeg lurte på hvor lenge den skulle stå slik.

 

– Hallo hund, sa jeg. – Skal du ikke løpe hjem med halen mellom beina nå?

Ingenting skjedde. Jeg begynte å sprute snø på hunden, men den reagerte ikke. Til slutt hadde jeg sprutet så mye snø at den liknet en hvit bamsemums.

Greit, tenkte jeg. Du får bare stå slik. Ingen blir skremt av en bamsemums.

 

Da jeg snudde meg, så jeg to bleike småunger. De var stive av skrekk akkurat som bamsemumsen. Hva skulle jeg gjøre for å vekke dem?

Det var nå det magiske skjedde. Jeg vet at jeg er genial, men jeg har aldri vært så smart som dette før. Mens jeg hang i lufta og var et monsterspøkelse, forvandlet jeg meg til en tråd. Av tråden formet jeg et nydelig hjerte. Jeg gjorde det for å fortelle barna at jeg er deres venn, og at jeg lover å aldri skremme dem igjen.

 

Småungene glemte at jeg egentlig er et spøkelse. Det gjør ingenting. Jeg vil være et hjerte for barna.

– Se, sa Bobben. – Et flyvende hjerte.

– Ja, sa Frida. – Men hvor ble det av spøkelset?

– Aner ikke, sa Bobben. – Jeg tror hjertet er her for å passe på oss.

 

Bobben hadde helt rett. Jeg hadde skremt begge to, men nå skulle jeg hjelpe dem. Snart skulle Bobben gå skirenn sammen med klassen. Bare et spøkelse kunne redde klassen fra tidenes skikatastrofe.

 

[gravityform id=»132″ title=»false» description=»false» ajax=»true»]

 

Alle tilbakemeldinger som sendes i løpet av fredag 19. mars videresendes til forfatteren. Tegninger til konkurransen sendes inn fortløpende, men alle tegninger (til alle kapiteler) må sendes inn innen uka etter påske.

Les første, andre og tredje kapittel her.

Les intervju med Bjørn Arild Ersland her.

Bli med på tegnekonkurranse! Les mer om tegnekonkurransen og hvordan du sender inn tegninger her.

 

Se de flotte illustrasjonene til «Sulten på skrekk» i Kunst i Skolens digitale kunstrom HER.