Sulten på skrekk
av Bjørn Arild Ersland
I mars 2021 vil vi legge ut til sammen fem kapitler i en sammenhengende høytlesingshistorie i Leseskogen. Her er femte og siste kapittel i historien.
Spøkelset Grystein bor på en leirskole, og skremmer ungdommer og barn som er på besøk. Det er fordi spøkelser elsker å spise skrekk! En dag skremmer Grystein en jente så mye at foreldrene må komme og hente henne. Jenta heter Frida, og nå vil Grystein si unnskyld for skremmingen. Spøkelset skremte også en gutt som heter Bobben så han tisset på seg, og havner deretter i sekken til Bobben og ble tatt med hjem til ham. På vei til skolen neste dag, tar Bobben følge med Frida. De har skidag og skal gå skirenn sammen med klassen sin, men Bobben er en dårlig skiløper – i alle fall i møte med et monsterspøkelse og naboens ulvehund. For å fortelle barna at et spøkelse også kan være en venn, gjør Grystein seg om til et hjerte. Grystein skjønner også han må hjelpe dem: kan et spøkelse redde Frida og Bobben fra tidenes skikatastrofe?
Kapittel fem – siste kapittel
Jeg hang i lufta og var verdens fineste spøkelseshjerte. Men plutselig orket jeg ikke å være hjerte lenger. Da ble jeg meg selv igjen.
– Hjelp! skrek Bobben. – Nå kommer spøkelset og tar oss.
Har du noen gang forsøkt å henge i lufta og se ut som et hjerte? Det er veldig anstrengende. Du blir helt utslitt i ansiktet av å lage hjertebollekinn. Og til slutt må du jo trekke pusten.
Bobben forsøkte å gjemme seg bak naboens hekk, men skiene hans var så bakglatte at han ikke kom av flekken. Han snublet i stavene, falt, og ble liggende opp-ned i snøen.
– Et hjertespøkelse er ikke farlig, sa Frida.
– Ikke farlig liksom, gråt Bobben. – Så du ikke at spøkelset gjorde Nerohunden om til en bamsemums?
Alt var min skyld. Tissegutten var nå en gråtegutt. Nå måtte jeg hjelpe Frida med å få gråtegutten til skolen. Jeg gjorde det samme som et menneske ville ha gjort. Jeg laget en bananmunn i ansiktet mitt. Det er slik mennesker gjør når de skal se glade ut.
– Se, sa Frida. – Spøkelset smiler! Spøkelser som smiler er ikke farlige.
Bobben tørket tårene.
Jeg dro Bobben i den ene staven og hjalp ham opp på skiene. Så tok jeg den andre skistaven og begynte å trekke Bobben etter meg.
– Se! ropte Frida. – Det er akkurat som å henge bak en snøskuter!
Det var slik vi kom oss til skolen. Først meg, så Bobben, og helt bakerst kom Frida skøytende på skiene. Før vi gikk inn i skolegården gjemte jeg meg i sekken til Bobben.
I skolegården leste rektor opp reglene for skiløpet.
– Alle skal gå på ski rundt Holumstjønna, sa rektor. – Den klassen som kommer først i mål har vunnet. Ingen får gå alene, alle skal gå sammen med klassen sin.
En av guttene rakte opp skistaven for å si noe.
– Det er urettferdig, sa han. – Vi har Bobben og da taper vi garantert.
– Slik snakker du ikke om en i klassen din, sa rektor.
Frida hentet et langt tau fra gymsalen. Jeg så hva hun tenkte på, og jeg gledet meg til skiløpet.
– Hva skal du med tau? spurte gutten som hadde klaget til rektor.
– Jeg skal bruke det, sa Frida.
– Til hva da? spurte klagegutten.
– Vent og se, sa Frida.
– Klar, ferdig, gå! ropte rektor.
Alle klassene suste av sted. Bobben surret med skiene, mens Frida la tauet på bakken. Resten av klassen stod og ventet på at de to somlekoppene skulle begynne å gå.
– Alle må holde i tauet! ropte Frida.
– Hvorfor det? spurte klagegutten.
Jeg satt i åpningen av sekken og fulgte med på klassen.
– Ikke spør, sa Frida. – Bare hold i tauet.
– Jeg gidder ikke å holde i et tau før du sier hvorfor, sa klagegutten.
Frida vinket til meg og jeg fløy ut av sekken.
– BØ! ropte jeg.
– Hjelp! skrek klagegutten. – Det er spøkelset fra leirskolen! Jeg vil hjem!
– Nei, ikke gå! ropte Frida. – Spøkelset er ikke farlig! Det skal hjelpe oss. Hold i tauet, så vinner vi!
Bobben holdt i tauet.
– Se, ropte Frida. – Bobben er allerede klar!
Sakte kom de andre tilbake. Frida viste dem hvordan de skulle holde.
– Er dere klare? ropte Frida.
– Vet ikke, sa klagegutten.
– Nå kjører vi! ropte Frida.
Jeg dro i tauet, men nå merket jeg hvor tung en hel klasse er. Tauet rikket seg ikke en millimeter.
– Se, ropte klagegutten. – Nå kommer sjuende klasse i mål og vi står her og holder i et gymtau.
– Hurra, vi vinner! ropte en av jentene i sjuende.
Aldri om sjuende klasse skal vinne dette skiløpet, tenkte jeg. I stedet for å dra i tauet, fløy jeg bort og stilte meg foran mål.
– BØØØ! ropte jeg, og de barnslige sjuendeklassingene spratt ut av løypa.
Mange ble redde og løp rett til skogs. Snøen ble full av skrekk, og jeg kjente hvordan kraften vokste i spøkelseskroppen min. Så fløy jeg tilbake til tauet som nå var blitt mye lettere å dra i.
– BØØØ! ropte jeg.
For å få skikkelig fart måtte jeg skremme flere klasser som var på vei mot mål. Og mens hele klassen hang i tauet bak meg, fløy vi av sted.
– BØØØ!
Der kom noen som var litt mindre enn sjuendeklassingene.
– BØØØ!! Ungene snublet av skrekk og ble borte i snøen.
Jeg trengte mer skrekk.
– BØØØ! BØØØ!
– BØØØ!
Ungene som kom oss i møte var stadig mindre, og de ble reddere og reddere. Jeg fikk mer og mer skrekk. Og det gikk raskere og raskere.
– BØØØ!
Juhu! Dette er det gøyeste skiløpet jeg har vært med på.
– BØØØ!
– BØØØ!
– BØØØ!
– BØØØ!
Da vi kom tilbake til start, lå det livredde småunger over alt. Bare min gjeng klarte å holde seg samlet. Min klasse! Vi styrtet over startstreken! Hele gjengen hang i tauet, og jeg merket hvor glad jeg var for å ha funnet slike gode venner.
– Beklager! ropte rektor. – Dere har løpt feil vei. Dere må snu og løpe riktig vei.
– BØØØØØØ! ropte jeg, og så hvor redd rektor ble.
– Ok, sa han nervøst. – Det er ikke så farlig hvilken vei dere løper. Dere har vunnet årets skiløp.
Dette er veldig flaut å fortelle, men da rektor fortalte at vi hadde vunnet så begynte jeg å gråte. Spøkelser gråter jo ikke, men jeg har aldri vunnet noe, og det var så fint å være på lag med klassen som vant.
Jeg fløy inn i skolen slik at ingen skulle se at jeg var et gråtespøkelse. Plutselig kom jeg inn i en klasse hvor alle elevene satt i ring rundt læreren.
– Hva? tenkte jeg. – Hvorfor er de ikke ute og leker i snøen?
Dette var førsteklasse, de var bitte-bittesmå. Så små at de nesten ikke kunne gå.
Vet du hva de satt og hørte på?
Læreren leste fortellingen om meg! Om Grystein! Verdens beste og skumleste spøkelse! Jeg hang i luften like bak de bittesmå ungene. Heldigvis var det ingen som snudde seg. Hadde noen sett meg, måtte jeg gjort meg om til et hjerte igjen, og det er veldig stress å lage hjertebollekinn.
Etter at de hadde lest, skulle de bittesmå ungene tegne meg. Hallo! Jeg visste ikke at så små unger visste opp ned på en blyant. Men det visste de! De laget de nydeligste tegninger. Må si jeg er et vakkert spøkelse.
Nå har jeg sjekket nettsiden, den siden hvor læreren fant fortellingen om meg. Der fant jeg enda flere tegninger, og jeg fant navnet på alle klassene som har lest fortellingen. Jeg har laget en plan. Senere i dag er det påskeferie. Da blir skolen tom for barn. I påskeferien skal jeg fly rundt til alle klasserommene. Der skal jeg lage et hjerte eller noe som likner på et hjerte. Når småungene kommer tilbake fra ferien, kan de se om jeg har vært der.
Husk! Hvis du finner et slikt hjerte, så vet du at du alltid har et spøkelse på lur.
Jeg kommer hvis du trenger meg, enten det er til skiløp eller noe helt annet. Da må du huske navnet mitt: Grystein, hele klassens spøkelsesvenn. For å være helt sikker bør du skrive det på en lapp. Det er sju bokstaver: G R Y S T E I N – Grystein.
Da var historien «Sulten på skrekk» slutt. Takk til alle som har lest, tegnet til fortellingen, sendt inn tilbakemeldinger og kommet med forslag til hva som skulle skje videre. Vi håper dere fortsetter å lese gode historier høyt i klasserommet!
Vi vil gjerne høre hva dere synes om vårens høytlesingshistorie!
[gravityform id=»133″ title=»false» description=»false» ajax=»true»]
Les de andre kapitlene her.
Les intervju med Bjørn Arild Ersland her.
Bli med på tegnekonkurranse! Fristen for å laste opp / sende inn tegninger (til alle kapitler) er uka etter påske. Les mer om hvordan du sender inn tegninger her.
Se de flotte illustrasjonene til «Sulten på skrekk» i Kunst i Skolens digitale kunstrom HER.