Ikke et pip!
Historien om nebbet som forsvant
Fra og med 11. januar og frem til 8. februar 2019 vil vi hver fredag legge ut et nytt kapittel i en sammenhengende høytlesingshistorie i Leseskogen.
Historien skrives av Neha Naveen, og du kan lese femte og siste kapittel under.
Dette har skjedd:
Nebbet til svarttrosten Merula er borte. Er det en av middagsgjestene som har tatt det? Gjestene var haren Lepus, ugla Bubo, flaggermusa Chiro, pinnsvinet Erina og beveren Castor.
Merula og Sciurus har besøkt haren Lepus, flaggermusa Chiro og pinnsvinet Erina. Ingen av dem viste seg å være tyven. De fant ut at flere viktige ting er borte: En nøtteknekker, et par solbriller, en hoppestokk og noen pinnsvinpigger. I forrige kapittel besøkte vennene beveren Castor. Han manglet en hel vegg i huset sitt! Men de fant en hvit og brun pelsbit, og en liten kurv med sopp og bær.
Det siste som skjedde var at Merula hørte noen gråte i skogen. Vil de klare å finne tyven? Kan ugla Bubo hjelpe dem? Hvem er det som er så fryktelig lei seg? Følg med i siste kapittel av «Ikke et pip»!
Kapittel 5: ALLE FUGLER SMÅ DE ER
(siste kapittel)
I dag er dagen, tenker Merula mens hun sitter ved kjøkkenbordet og spiser grøten sin.
Hun spiser fort, for konserten er i kveld, og nebbet hennes er fortsatt borte. Alle vennene hennes har også mistet noe, men de skal ikke stå på scenen i dag. Det er det bare hun som skal.
Merula ser for seg at hun går opp på scenen, og publikum smiler til henne, klare for å høre henne synge. Og så synger hun bare SKVÆÆÆ. De kommer til å kaste både tomater og egg på henne!
– Nei! sier Merula høyt og slår i bordet.
– Nei, hva da? sier Sciurus som plutselig sitter der ved siden av henne med en grøtskål.
– Å! Hei, Sciurus. Nei til at publikum skal kaste tomater på meg. Vi må finne nebbet. La oss dra til Bubo, nå!
– Kan jeg få spise opp grøten først? spør Sciurus.
– Nei. Det har vi ikke tid til, svarer Merula.
Merula flakser fort og lavt over bakken, mens Sciurus løper så fort han kan i retning av treet til Bubo.
Det er et av de eldste trærne i skogen, med store lange grener.
Merula og Sciurus møter ingen av vennene på veien, men da de kommer frem til treet hører de mange stemmer.
«Og så var solbrillene mine borte!» «Solbriller er ikke så farlig vel, tyven tok en hel vegg fra hytta mi!».
Alle vennene deres er allerede inne hos Bubo. De skynder seg opp treet.
– Bubo! Har du fått vite om alt som har skjedd denne uka? spør Sciurus.
– Hei, Sciurus. Nei, alle har bare ropt om tingene som er stjålet. Det hjelper meg litt, men jeg trenger å vite mer hvis vi skal ta den sleipe tyven! sier Bubo og vifter med vingene sine.
– Har tyven tatt noe fra deg òg, Bubo? spør Merula.
– Å, ja. Jeg oppdaget det ikke før dere kom i dag og fortalte hva som var stjålet. Alle mangler noe de er veldig glad i. Da tenkte jeg på hva jeg selv er mest glad i. Og medaljen jeg fikk en gang for å ha lest flest bøker i skogen er borte!
Alle inne hos Bubo gisper! Merula tenker at det nesten er like ille som å miste nebbet sitt. Alle vet at Bubo jobbet hardt for å få den medaljen.
– Har du sett noen spor her? spør Sciurus.
– Nei, og døren min var låst, så den eneste måten tyven kan ha kommet inn til meg er gjennom det lille hullet der, sier Bubo og peker på et lite rør som stikker ut av veggen.
– Så det må være et lite eller tynt dyr? spør Sciurus
Bubo nikker.
– Har dere flere spor?
Merula forteller om ringene på bakken etter hoppestokken, den hvite og brune pelsen, og kurven med bær og sopp.
– Hooo hooo! Det var mange spor, sier Bubo.
– Vet du hvem det er? spør Erina og Lepus i kor.
– Jeg tror det, sier Bubo. Det er en som er tynn tok til å komme seg gjennom hullet, og lang nok til å bruke hoppestokken til Lepus. En med brun og hvit pels som liker å plukke sopp og bær.
– Bjørnen Ursus liker bær, sier Castor.
– Men Ursus klarer ikke å komme gjennom det røret! sier Chiro.
– Å ja, hva med jerven Gulo da? prøver Castor igjen.
– Ja, han har jo lys og brun pels, sier Chiro.
Men Bubo rister på hodet. Alle vet at Gulo elsker mysterier, men også han er for stor for det lille røret.
Merula syns det er nok gjetting nå. Og så kommer hun på noe.
– Jeg glemte å fortelle at jeg hørte noen gråte da jeg skulle legge meg i går. Jeg tror det var en av naboene.
Alle i rommet ser på Sciurus, som jo er naboen til Merula.
– Jeg gråt ikke! sier Sciurus.
– Da er jeg sikker på hvem det er, sier Bubo. Det er bare en i skogen, liten og tynn nok, som elsker sopp og bær og som er sort og hvit. Og som bor nærme Merula. Og siden alle dere har mistet noe, er det ikke noen av dere, men…
– Å nei, sier Merula. – Det er jo Mustela.
– Aaaaahhh, sier alle de andre i kor.
– Men hvorfor ville hun stjele fra oss? spør Lepus.
– Det må vi spørre henne om, sier Bubo og flyr ut døra.
Alle følger etter Bubo, ned fra treet og gjennom skogen, hele veien til Sciurus og Merulas tre. På baksiden av treet, helt nede ved røttene, bor røyskatten Mustela.
De snakker om hva de skal si. Lepus har lyst til å kjefte på henne, mens Castor syns hun fortjener en straff. Men så hører Merula lyden fra i går.
– Hysj! sier hun til de andre. – Hører dere gråt?
Alle blir helt stille og stiller seg inntil døren til Mustela. Da hører de det alle sammen: Mustela gråter. Bubo dytter alle vekk fra døren og banker på.
Bank, bank, bank.
Ingen åpner, men de hører en stemme fra den andre siden.
– Jeg vil ikke åpne for dere, roper Mustela fra innsiden. – Dere er slemme!
– Er vi slemme? roper Sciurus tilbake. – Det er du som er en tyv!
Døren åpnes sakte, men bare litt. Ut flyr det en nøtteknekker.
Og så kommer en hoppestokk i full fart.
Solbrillene treffer nesten Lepus i hodet, før Chiro fanger dem.
En av piggene til Erina flyr som et spyd gjennom lufta og lander ved siden av Merula.
Og så fyker tre pinner på rappen forbi hele gjengen.
Helt til slutt får Castor medaljen til Bubo rett i hodet.
– Her er tingene deres. Nå kan dere gå!
Lepus og Chiro skal til å gå med tingene sine, men Sciurus stopper dem.
– Hva med nebbet til Merula? Hun skal synge i kveld! sier han.
– Nei, nebbet beholder jeg, sier Mustela. – Som straff.
– Straff? spør Merula.
– Ja, straff. Det var derfor jeg stjal. For å straffe dere. Siden middagen var hos deg, Merula, får du den verste straffen.
– Nei, Mustela. Det er ikke greit. Åpne døra! roper Erina og er så sint at alle piggene hennes stikker rett ut.
Men Merula forstår hvorfor Mustela vil straffe henne.
– Unnskyld, sier Merula. – Jeg er veldig lei for det.
Da åpner Mustela døren, denne gangen helt opp. Mustela kommer ut mens hun tørker tårene. De andre dyrene skjønner ingenting.
– Mener du det? sier Mustela.
– Så klart, sier Merula. – Så dum jeg er. At jeg kunne invitere alle naboene mine på middag, men ikke deg.
– Ja, det var ganske ensomt å sitte her nede og høre på at alle koste seg. Jeg ble så sint at jeg dro hjem til dere alle og stjal ting dere er glad i. Dere har hverandre og trenger dem ikke. Siden ingen er glad i meg, tenkte jeg at tingene kunne trøste meg. Men jeg ble bare enda mer lei meg.
– Å, men vi er glad i deg, Mustela! sier alle i kor.
– Ja, sier Merula. – Jeg bare glemte å gi deg invitasjonen.
– Hadde du laget en invitasjon til meg? spør Mustela.
– Så klart! Jeg kan hente den nå! sier Merula.
– Det går bra. Nå er det jo for sent uansett, sier Mustela og er litt gladere i stemmen.
– Men det er ikke for sent for konserten! sier Merula. – Hvis jeg får nebbet mitt tilbake?
Mustela går inn. De hører henne romstere før hun kommer ut igjen med nebbet. Hun gir det til Merula, som blir så glad at hun MÅ synge.
– Skvææ, skvæææ! synger hun.
Da begynner alle å le.
– Ta på deg nebbet først da, Merula, sier Sciurus.
Merula gjør som han sier.
– LAAAALAAALLAAAAAA! synger Merula vakkert.
– Å, unnskyld for at jeg stjal nebbet ditt, Merula, sier Mustela.
– Jeg skjønner at du ble sur, Mustela. I kveld skal du komme på konserten min helt gratis.
Mustela gir Merula en klem, før alle går hjem for å gjøre seg klare til konserten.
Så samles de ved den store akebakken sammen med alle de andre dyrene fra skogen. Nederst i bakken er scenen, og på første rad sitter røyskatten Mustela.
Alle begynner å klappe da Merula går på scenen. Hun bukker, musikken starter, og Merula begynner å synge «Alle fugler små de er».
—
Da var historien «Ikke et pip! slutt». Vi håper dere har likt fortellingen.
Foreningen !les vil gjerne takke alle som har lest (høyt), sendt inn tilbakemeldinger, kommet med forslag til hva som skulle skje videre og alle som har sendt inn fine tegninger.
Les mer om Neha Naveen her
Se tegninger her
Vi håper dere fortsetter å lese gode historier høyt i klasserommet!