Skrevet av
Hilde Hodnefjeld og Helene Lo Cascio Sætre
Mysteriet i Leseskogen
Kapittel 4
– M? Mmmm? Det kan jo være så mye som begynner med bokstaven M. Melkebart? Matvrak? Moskus? Motorsag? MUSTELA?! Er det kanskje du som trenger hjelp? spør Ursus.
– Nei, det er det slettes ikkje! Og dessutan er det vel ikkje så viktig kven “M” er, men at det er nokon som treng HJELP! Og når nokon treng hjelp, da må vi hjelpe! sier Mustela bestemt.
– Dere vet… M opp ned er W! Det kan være en W…ombat som trenger hjelp, sier Lupus tankefullt og ser seg rundt i den blå stua si.
– Vombat skrivast ikkje med “W”, då, sier Gulo. Og dessutan finnast det ingen vombatar her i Leseskogen!
– Same kan det vere. Vi kan ikkje sitje her inne i den koselege stova di lenger, Lupus. Vi må ut og finne den som treng hjelp, sier Mustela.
– Jeg blir med! Lupus logrer med halen. – La oss ta med denne H-en. Jeg kan finne noe annet å pynte stuebordet mitt med, jeg.
Rett utenfor døra stivner Lupus . Hun snuser mot natten og skogen.
– Dere, den lukta. Synes dere ikke det lukter litt rart her?
-Eg kjenner ingenting, kom igjen! Vi må gå! Mustela tripper ivrig.
-Ehhh, jeg tror jeg blir hjemme. Jeg kom på at jeg må støvsuge, pistrer Lupus. Hun tar halen mellom beina og lusker inn igjen.
-Eg trudde ulvar var modige, eg, hvisker Gulo.
-Hun har aldri vært mørkeredd før, hvisker Ursus tilbake.
-Vi kan ikkje vente lenger, vi får gå, vi fire! Eg trur det hastar! sier Mustela utålmodig.
– Eg viser veg, eg! sier Lynx, eg kjenner natta.
Utenfor huset til Lupus har det blitt helt mørkt. Den eneste lyden dyra kan høre er snøen som knirker under labbene deres. Det virker enda kaldere nå etter den varme stua til Lupus.
– Åh, jeg kunne ønske jeg lå inni hiet mitt og leste boka mi akkurat nå, sukker Ursus. Vinteren er ikke min årstid!
– Hysj! Høyrde de det? spør Lynx.
– Det var bare magen min som rumlet, sier Ursus.
– Ikkje det! Det var ein ukjend lyd. Og luktar de det? Det er som Lupus sa: ei veldig rar lukt! – Ei sånn lukt har eg aldri lukta før… sier Lynx, bekymret.
– Eh… kanskje vi burde gå tilbake til Lupus. Jeg tør ikke mer! hvisker Ursus.
Skyene driver som hvite spøkelser over den mørke himmelen. Månen kommer plutselig til syne og bader hele Leseskogen i et magisk lys.
– Vent litt – kva er det som ligg i snøen der nede? spør Lynx og peker ned en bratt, snøkledd bakke.
– Jeg ser ingenting, sier Ursus.
– Eg ser noko! utbryter Gulo, og før de andre får sagt noe mer, har han satt seg på H-en og sklidd ned bakken.
De andre hopper på hver sin bokstav og fyker etter Gulo så snøen freser rundt dem.
– DET ER EI BOK! roper Gulo, og vifter med labbene idet de andre tar ham igjen.
– Kva for ei bok? spør Mustela.
Gulo blar opp på første side i en grønn, tjukk bok. Der står det ingenting. Han blar videre. Ingenting!
– Denne boka er heilt tom! Det er ingen bokstavar der! utbryter Gulo sjokkert.
– Få sjå! Du har rett! Ingen bokstavar og heller ingen bilete! Berre blanke sider! roper Mustela.
-Au! au! dere sitter på meg!
– Hæ? hvem sa det? spør Ursus
– Meg, Lepus, vel! Haren Lepus ligger skvisa under rompa til Ursus.
Ursus spretter opp:
– Oi, unnskyld! Men det er jo ikke så rart vi ikke så deg, du har jo samme farge som snøen!
Lepus skuler misfornøyd på Ursus.
– Men, du Lepus, har du høyrt om nokon som treng hjelp i Lesekogen i dag? spør Mustela.
– Eller nokon som luktar, eller nokon som lagar merkelege lydar? spør Lynx.
– Det lukta ikke akkurat duggfriskt av rompa til Ursus, da! snøfter Lepus. Men, nei, jeg har faktisk ikke hørt noe eller sett noe eller lukta noe uvanlig. Jeg lå bare her og gnagde på ei rot da dere kom brasende!
Lepus reiser seg, børster snø av de lange ørene sine og stirrer på det Gulo har i labben:
– Men Gulo! Hva er det du har der! Det er jo yndlingsboka mi!
– Yndlingsboka di? Denne blanke, tomme lefsa? flirer Gulo.
Lepus griper boka og blar fortvilet gjennom de hvite sidene.
-Hvor er alle bokstavene? gråter Lepus. Og hvor er alle DRAGENE OG TROLLENE?!
Det er bare sidetallene igjen!
[gravityform id=»16″ title=»false» description=»false» ajax=»true»]