Ordene som forsvant
I samarbeid med Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt vil vi hver fredag – fra og med 5. januar og frem til 16. februar – legge ut et nytt kapittel i en sammenhengende fortelling med dyrene i Leseskogen. Du kan lese femte kapittel under.
Kapittel 5
Skrevet av: Marit Hallen og Kristine Rui Slettebakken
«Da er det bare en ting å gjøre», hvisker Lupus og setter øynene i de tre vennene sine.
«Ja, vi må tilbake og hente boka», sier Erinaceus og nikker mot beverhytta.
«Men det er jo alt for farlig!» gisper Alces.
«Klart det er farleg», sier Erinaceus. ”Men det er ting som må gjerast, sjølv om dei er farlege, for elles er eg ikkje noko dyr, berre ein liten lort.”
Han vet ikke hvorfor han sier akkurat det, ordene bare kommer. Og selv om stemmen skjelver litt, høres han skikkelig målbevisst ut.
Mens de lister seg tilbake, er den slepende lyden på den andre siden av hytta blitt sterkere. Det knaker og dundrer på isen, og det kommer stadige dunk, som om noe faller om og om igjen. De står musestille, mens Erinaceus smyger seg inn i hytta.
Erinaceus stirrer på bordet og stivner. Boka er ikke der! Han kikker kjapt rundt seg for å se om den kan ha blitt flyttet på. Ingen bok noe sted, og han vet jo at den lå på bordet da de gikk i stad. Noen har vært her inne og tatt den! Det slepende monsteret på utsiden må ha tatt den!
Erinaceus tenker så det knaker. Sammen må de trosse frykten og gå til kamp mot monsteret. For boka er den eneste redningen deres! Uten boka, ingen nøkkel. Uten boka, ingen ord!
Idet han kommer ut av hytta, ser han Castor og Lupus. De står og gløtter rundt hjørnet og måper i retning slepemonsteret nede på isen. Og jammen kan det virke som de har lest tankene til piggsvinet, for det ser ut som de skal til å hoppe på den skumle inntrengeren. Alces er tydeligvis også med på planen, for i samme øyeblikk dundrer hun inn i dem med kraftig løpefart, og sekundet etter farer alle som et trehodet troll ned på isen.
«Angrip!» roper Lupus i hoppet, før det høres et brøl og et drønn, og så… bare stillhet.
Piggsvinet blir stående og skjelve. Hvorfor ble det så stille? Har monsteret slukt alle sammen? Det hadde i alle fall et utrolig høyt brøl. Kan de ha gått gjennom isen?
Erinaceus smyger seg forsiktig rundt hjørnet av beverhytta for å se.
Nede på isen ser han en haug av brunt og grått. Som rister. Alces øverst, Lupus og Castor under der igjen, og nederst.. ja, hva ligger nederst? Noe brunt og stort og lysende. Som rister. Og plutselig høres en velkjent latter. Innimellom «au» og «flytt dere» og «gå vekk», gjenkjenner piggsvinet den trygge og ristende latteren til bjørnen Ursus.
«Vi trodde du var et monster som skulle ta oss og boka», forklarer Lupus når hun har fått pusten tilbake.
«Aiaiai, jeg skjønte at det var noe muffens her», sier bjørnen og kravler seg ut fra haugen av venner. Han rister på hodet og humrer for seg selv.
«Men du tok han jo», sier Erinaceus strengt, og ser på den lysende boka under armen på Ursus. «Kvifor gjorde du det?»
«Boka kom flyende ut av vinduet av seg selv den, og la seg her i sleden hos meg», sier bjørnen rolig.
Først da oppdager de sleden som Ursus har dratt med seg. Det var den slepende lyden! Ved siden av den ligger en masse kvister og trestammer, og de skjønner at han har kommet med påfyll til Castor og beverhytta hans. Det var sikkert dunkene de hørte. Trær og kvister som ble lempa ned på isen.
«Det er forresten det rareste jeg har sett», fortsetter Ursus. «En flyvende bok, som lyser!» Og akkurat idet han sier det, blafrer boka med sidene og farens stemme høres igjen:
«Det begynner å haste guten min. Boka prøver å fortelje deg noko.»
«Kva da?» sier Erinaceus.
«Ho fyk ikkje ut av vindauget og set seg i sleden utan grunn.»
«Kva meiner du?»
«Bruk sleden som om det var eit skip frå eventyra», sier faren, og så er han borte.
Eit skip frå eventyra? Erinaceus blir urolig. Igjen er han redd for at han har glemt noe viktig som han trenger å huske. Men så faller ordet gråstein ned i hodet på ham, og deretter verdas ende, og plutselig husker han mer. Piggsvinet ser ivrig på vennene sine:
«Var det ikkje noko med eit skip som gjekk like fort på land som på vatn?»
«Jo!» kommer det kjapt fra Alces. «Det eventyret leste du for meg ved den store eika for lenge siden, og det er min favoritt!» «Og vet du hvorfor det er min favoritt?» fortsetter Alces.
«Nei?» svarer Erinaceus.
«Fordi det kan gå – i lufta med!»
Og i det samme Alces sier akkurat de ordene – i lufta med – begynner det å knitre og lyse, ikke bare fra boka, men fra sleden også. Det gnistrer som stjerneskudd fra meiene på sleden, og plutselig letter den noen centimeter fra bakken. Dyra ser på hverandre, og uten et ord forstår de hva de må gjøre. De kaster seg om bord, og med det samme farer sleden opp i den kalde fullmånehimmelen.
Ursus styrer. Alces holder utkikk. Lupus lytter og lukter. Erinaceus sitter med boka i fanget. Castor holder rundt både Erinaceus og boka.
«Brems!» roper Alces. «Brems! Det er noe som hopper opp og ned. Er det en ball?»
De andre lener seg over kanten for å se.
«Det er sikkert en hjelper!» Alces er ivrig nå. «Husker du, Erinaceus? I eventyret? Askeladden møtte hjelpere som han tok med i skipet»
Erinaceus husker. Han smiler til elgen.
Ursus styrer sleden nedover mot det hoppende vesenet. En hvit pelsball havner like i fanget på dem. Det er haren Lepus! Hun stråler over hele fjeset.
«Jeg øvde meg på å hoppe. I tilfelle det kom en drage. Men så kom dere, og det var enda morsommere! Skal vi på eventyr? Kommer vi til å møte noen troll, kanskje? Kan denne sleden fly? Høyt?»
De andre ler.
«Du kan holde utkikk etter skumle skygger, du. Du er jo ikke redd for noe!» sier Ursus. Lepus setter seg bakerst på sleden.
«Eh, hei! Dere! Det henger noen bak her? Det er noen knoklete fingre som holder seg fast!» Castor bøyer seg over kanten.
«Et skrømt!» roper han. «Det må ha hengt seg på når vi gikk ned for å hente Lepus.»
«Vi biter, Castor!» sier Lepus lavt. «Vi biter i hver vår hånd.»
De andre holder pusten mens Castor og Lepus teller til tre. På likt kaster de seg over hver sin hånd og biter til. Alt hva de kan. Et uhyggelig hyl høres. Skrømtet mister taket i sleden og forsvinner mot bakken. Castor og Lepus klasker nevene mot hverandre. De andre jubler.
Ursus styrer med stø hånd. Månen lyser opp veien. Plutselig blir han litt usikker. Er nå dette riktig vei? «Erinaceus? Sier far din noe om hvilken vei vi skal ta?»
Erinaceus åpner boka og legger øret helt inntil boksiden.
«Hm, sier han, far ber oss følgje våre vener med venger?»
I det samme er lufta rundt dem full av flaggermus! Hele sleden er omringet. Ursus smiler lettet. Alt han behøver å gjøre er å følge etter.
Dyrene er både søvnige og slitne nå.
«Kan du ikke fortelle et eventyr, Erinaceus?» Alces glipper med øynene og gjesper. Før Erinaceus rekker å svare, roper Ursus.
«Venner, nå må dere følge med. Flaggermusene viser at vi skal gå inn for landing. Dette ser ikke ut som et hyggelig sted!»
Det har han rett i. De lander i en steinrøys. Rett utenfor en huleåpning. Flaggermusene flyr ut og inn av hula.
«Det er her dei mørke skuggane held til. Det er her vi må leite! Dette er staden kor det er aller mest mørkt. Kor det berre er skuggar og ingenting anna», mumler Erinaceus. «Eg er redd vi må inn dit.»
Inn i fjellet. De ser på hverandre. De må gå inn i mørket. Til fots. Kanskje det er der de kan finne nøkkelen? Få tilbake ordene? Men hvem andre er der inne? Hva venter dem i hula?
Det kravler og krafser på bakken rundt sleden. Noen kryper og klatrer i steinene rundt dem. Det er Lepus som først skjønner hva det er.
«Det er jo småtroll», roper hun. «Endelig får jeg treffe småtroll!»
De andre trenger seg tett sammen på sleden. Trollene er kanskje små, men de ser ikke hyggelige ut! Og de er på full fart opp i sleden. De har skrukkete ansikter, med digre øyne og enda større tenner. Lupus knurrer, men det får bare trollene til å le. Tre stykker klatrer på Alces rygg. De napper i pelsen til Ursus, og drar i Castors hale. Erinaceus ruller seg sammen som en ball, oppå boka.
«SMÅTROLL! LEGGETID! NÅ!»
Misfornøyde og surmulende krabber småtrollene ned fra dyrene, ned fra sleden og forsvinner ned i sprekker og hull i steinrøysa.
Dyrene ser på hverandre. Hva var det? Hvem var det som snakket? Aldri har de hørt en så mørk og kraftig stemme. Bakken rister fremdeles. Selv Lepus skjelver av frykt. Stemmen kom fra hula.
Les mer om forfatterne og gi tilbakemelding her
Se tegninger her