Kapittel 5

Skrevet av 

Johanne Emilie Andersen Hoff og Anna Kompelien

Mysteriet i Leseskogen

Kapittel 5

 

Haren Lepus blir stående med den slappe boka mellom hendene. Lenge.

­– Javel, sier Mustela til slutt, vi forstår at du er lei deg, Lepus, men no kan vi ikkje stå her lenger. Det er noko gale i skogen vår. Bokstavleg talt!

De andre humrer. Mustela kan få sagt det.

– Lepus, du må bli med oss, det er du som kjenner denne boka, og eg er viss på at ho er eit viktig spor!

 

De fem dyrene trasker gjennom skogen. Det suser i tretoppene. Mørket står som en vegg rundt dem. Plutselig roper Ursus;

– Mustela, ikke pirk meg i ryggen!

– Eg pirkar vel ikkje deg i ryggen, eg! Er du innbilsk eller? svarer hun bestemt.

– Kan ikkje nokon pirke meg i ryggen óg? Eg klør sånn på venstre side, sier Gulo.

– Kom no! maser Mustela.

Dyrene fortsetter. Snøen er dyp, og det er tungt å gå.

– Lynx! Ikke pirk meg i ryggen. Det var Gulo som ville det, ikke jeg! utbryter Lepus.

– Det er ikkje meg!

– Neihei, hvem er det da? Mustela? Ursus?

– Det er ikke meg heller! roper de i kor.

Da hører de en lyd bak seg. De stivner til. Noen puster tungt og snøfter. Dyrene snur seg mot lyden og skjelver av skrekk. Og der står det…

– … Et TROLL! roper Lepus begeistret.

 

– Men ha ha ha! Han er bitteliten og mye, mye flatere enn en pannekake!

Trollet gir fra seg et spinkelt brøl og blafrer med hjørnene.

– Eh….hvem er du? spør Ursus det lille flate trollet.

– Uæææææ! Jeg er det største trollet noen har sett noen gang!!

– Eg har sett større troll, sier Gulo.

– Eg óg, sier Lynx.

– Ja, på TV er troll store og skumle, sier Ursus.

– Ja, de skal jo vere høge som hus og ha auge store som tinntallerkenar, sier Gulo.

– Tinntallerkener, hva er det? spør Lepus.

– Veit ikkje, trur det er nokon drabeleg store tallerkenar, svarer Gulo.

– Ikkje tull no da! ubryter Mustela. – Vi har eit mysterium å løyse og de står her som nokon tullingar og snakkar om tallerkenar!

– Bestemoren min hadde noen fine tallerkener med blomster på….

– Slutt, seier eg! Mustela blir hissig og går bestemt bort til trollet og spør;

– Unnskyld meg, men kva for eit troll er du eigentleg? Og kva gjer du her i skogen vår?

– Jeg er det skumleste trollet noen har sett noen gang! Og nå kommer jeg og spiser dere!! Uææææ!

Dyrene ler høyt.

– Haha! Skal du liksom ete oss no? Gulo peker på trollet.

– Korleis skal du klare det når du er så flat? ler Lynx.

– Ja, vil du ikke heller ha litt flatbrød da? hikster Ursus.

– Fy! Det er ikke pent å le av andre, mumler trollet og ser ned. – Alle er forskjellige. Jeg kan ikke noe for at jeg er så flat. Jeg har ligget klemt inne i en bok hele livet.

– Å, mumler Ursus flau. – Unnskyld!

 

Vinden blir sterkere, og dyrene stiller seg tettere sammen.

– Hei, vent litt! roper plutselig Lepus, jeg har da sett deg før!

Hun går nærmere trollet.

– … ligget klemt i en bok, sa du? Å ja! selvfølgelig! Du er jo en av illustrasjonene fra yndlingsboka mi!

– Hva behager? sier trollet, en av hva for noe? Jeg er et troll – et vanlig norsk skogstroll med tre hoder! Jeg er ingen illusjon!

– Det var ikke det jeg sa heller, ler Lepus, en illustrasjon er rett og slett en tegning i boka det, forklarer hun.

– Å, på den måten, ja, sier trollet. Har dere forresten møtt på noen av de andre illusjonene?

– ILLUSTRASJONENE, retter Lepus.

– Ja ja, ikke mas sånn. Jeg skulle så gjerne tatt en alvorsprat med dragen på side 21 nemlig. Jeg mistenker at alt dette rotet er hans skyld, han har alltid vært en ordentlig surrekopp!

 

– Vi er leie for det, men vi har ikkje sett nokon drake, sier Mustela.

– Bokstavane! avbryter Gulo, desse bokstavane fann vi liggande strødd rundt om i skogen! Han legger bokstavene foran trollet.

– Veit du kanskje noko om alt dette merkelege som har skjedd her i skogen i det siste? sier Mustela ivrig.

– Og hva mente du egentlig med at du mistenkte dragen på side 21 for alt rotet? bryter Ursus inn.

– Rolig rolig. Jeg skal fortelle dere alt det jeg vet, sier trollet.

Men oi som vinden herjer med ham. Den river og røsker. Fram og tilbake, opp og ned, hit og dit, rundt og rundt. FLAPP-FLAPP-FLAPP!

– Jo, altså … sier trollet. Han strever fælt med å holde balansen. Så vidt jeg vet, altså, sier han … så vidt jeg vet så begynte alt sammen med dette utropstæ … ÆÆÆÆ ………….. SVUSJ!