Skrevet av
Maria Barseth Bakken og Ketil Kolstad
Mysteriet i Leseskogen
Kapittel 7
– Pass dykk! Draken grillar oss levande!
Mustela springer foran dragen for å beskytte vennene sine. Den er ti ganger så høy som henne, og rasende farlig. Men det kommer ingen ild. Det kommer bare et nys. Og masse snørr.
– Jeg skal sbise dede alle sammen, truer dragen og gjør seg klar til å kaste seg over dem.
De gode vennene rygger forskrekket bakover. Mustela blir stående lamslått igjen. Hun kjenner den våte dragetunga slikke seg oppover magen.
– Du smaker jo ingenting! klager dragen.
– Eg smakar aldeles utmerkt, takk! svarer Mustela, og tørker av seg dragesiklet. – Det er nok berre du som er så forkjøla at du har mista den gode smaken din.
– Åh! Denne fordølelsen ødelegger jo alt. Ingen kommer til å være redde for meg lenger! Det er vel derfor boka spyttet meg ut. Det er ikke noe sbennende å kjembe mot en så dårlig drage.
Mustela skakker på hodet. Dragen ser virkelig lei seg ut.
– Eg blei skikkeleg redd for deg, i alle fall. Ikkje sant han er skummel, folkens? sier Mustela til de andre dyrene. Ursus svelger.
– Jo, kjempeskummel, sier han. De andre nikker og stemmer i.
– Eg trudde eg skulle pisse på meg!
– Jeg trodde jeg skulle hoppe ut av mitt gode skinn!
– Halen min sitter nesten fast mellom beina enda!
Dragen retter seg opp og smiler så alle de skarpe tennene synes. – Mener dere virkelig det?
Så synker den sammen igjen. – Men boka vil fordsatt ikke ha meg tilbake. Jeg har brøvd og brøvd, men jeg slibber ikke inn.
Lupus har henta boka. Hun slår opp på den siste sida, hvor Capreolus fortsatt venter på hjelp.
– Se her! Det er ikke plass til deg før vi får vennen vår ut av boka.
– Hva med meg da? piper trollet i bakgrunnen.
– Du er allerede flatpakka som et bokmerke, sier Lepus, – Deg får vi alltids plass til.
– Det var eit utropsteikn som starta det heile, sier Gulo ettertenksomt.
– Kanskje vi kan fiske ham ut med et spørsmålstegn? foreslår Lupus. – Vi kan legge kroken på spørsmålstegnet rundt horna hans, og så drar vi ham ut sammen.
Det synes vennene er et godt forslag. De kikker opp i trekronene for å se om det er noen spørsmålstegn der. Det kryr av bokstaver, men ingenting som ligner det de trenger.
– AU! sier Ursus, og faller boms i bakken. Han gnir seg på foten.
– Du må sjå deg for! sier Lynx.
– Så lenge jeg ser opp, brummer Ursus, – synes jeg heller at den dumme trerota kunne ha sett seg for!
– Det der er ikkje nokon rot, sier Lynx, – Det er jo eit spørsmålsteikn! Ursus røsker det løs fra jorda og forter seg bort til boka hvor Capreolus venter.
De legger spørsmålstegnet forsiktig rundt hornene til Capreolus. Ursus drar så hardt han bare kan, men Capreolus rikker seg ikke. Lupus kommer til og drar med armene rundt Ursus. Lynx og Gulo og Lepus stiller seg på rad og rekke bak henne igjen. De tar i alt de kan, men til ingen nytte. Sciurus og Mustela tar tak og drar i den lille rumpestompen til Lepus. Men Capreolus sitter bom fast.
Så nyser dragen, det er som en storm av snørr og vind blåser over dem av full kraft. Alle ramler bakover. Og gjett hvem som sitter med alle fire beina på kryss og tvers i gresset sammen med dem? Jo, det er Capreolus!
– Tusen takk, alle mine kjære vener! sukker han.
– Takk ikkje oss, men draken, sier Mustela.
– Eg veit kva vi kan gjere til gjengjeld, sier Capreolus lurt. – Vi kan samle alle bokstavane og lage ei ny historie. Ei som handlar om ein frisk og rask drake.
– Og farlig, sier dragen. – Jeg vil være farlig.
– Det skal vi sørge for, sier Ursus, og klapper dragen på ryggen. – Kom igjen, vi må samle sammen alle bokstavene! Sciurus, kan du riste dem ned fra trærne? Så kan vi andre plukke fra bakken.
– Den er grei, Super-Sciurus i farta! Sciurus fyker opp i det nærmeste treet. Det rasler og rister, og snart regner det bokstaver. Lepus og Capreolus er de raskeste i Leseskogen, og løper under Sciurus for å plukke. De andre begynner å lage setninger etter hvert som de får samlet nok bokstaver.
– DET VAR EN GANG, skriver Gulo. Han legger bokstavene en etter en på første side i boka.
– EN STOR OG SKUMMEL DRAGE, fortsetter Lupus. Bokstavene begynner å skjelve, og faller inn i arket.
– Sjå! Det verkar! sier Lynx. Hun blir ivrig. – DRAGEN HADDE STORE, FRISKE NESEBOR MED PLASS TIL Å SPRUTE MASSE ILD, skriver hun.
Sciurus, Lepus og Capreolus har fått samlet alt fra trærne, og kommer løpende til. Og nå går det fort, straks Mustela er ferdig med en setning kommer Ursus med en ny, så tar Lepus over, og Gulo … og slik fortsetter de til alle har skrevet, og det står en helt ny historie i boka.
– Lat oss lese! sier Mustela. Og så leser de sammen høyt de magiske ordene som starter ethvert nytt eventyr: DET VAR EN GANG… Og vips! Så blir dragen like liten som ei bokside, og smyger seg flatt inn på side 21 igjen. Etter litt om og men får de bakset trollet inn i boka også. De tre hodene har ikke klart å bli enige om hvilken side de skal inn på.
– Det avgjer eg! sier Mustela og smekker boka hardt igjen.
– HURRA! Nå er alle vennene i Leseskogen jublende fornøyde. Det har vært en spennende dag.
– Nesten litt for spennende, må Ursus innrømme. – Nå har jeg lyst til å lese ei rolig bok om vennskap på senga.
– Men ikkje før vi har grilla marshmallows! ler Mustela og henter fram godsakene fra bak ei tue. Og så slår hun opp boka på side 21. Der er bildet av dragen, og den blunker lurt før den spruter ild ut av friske nesebor. Snart høres ikke annet enn marshmallowssmatting. Sciurus sukker fornøyd.
– Det eneste som mangler nå, er en god historie! sier han. De andre nikker.
– Ja! Enig!
Ursus smiler lurt.
– Jeg tror jeg vet en som passer helt perfekt. Mustela, siden du har vært så modig i dag synes jeg du skal få æren av å lese!
Mustela vrir beskjedent på seg, og blar tilbake til første side i boka om dragen og trollet. Hun kremter.
– Det var ein gong ein stor og skummel drake. Draken hadde store, friske nasebor med plass til å sprute masse eld. Han spruta så mykje eld at han starta skogbrannar i hytt og vær, og ein dag blei skogbrannen så stor at den spreidde seg til nord og sør, til øst og vest, for vinden var fælt så vinglete den dagen. Brannen nådde heilt bort til Digreskogen, og det likte det svære trollet med dei tre hovuda dårleg…