Ordene som forsvant
I samarbeid med Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt vil vi hver fredag – fra og med 5. januar og frem til 16. februar – legge ut et nytt kapittel i en sammenhengende fortelling med dyrene i Leseskogen. Du kan lese fjerde kapittel under.
Kapittel 4
Skrevet av: John Christian Gulliksen og Shabana Rehman |
«Stille! Vi må vere heilt stille!»
Alle tror det er Erinaceus som hvisker. Men det er ikke han som hvisker. Alces, Lupus og Castor stirrer bort på Erinaceus. Han gransker røyken fra boka. Det er ganske utydelig, men faren hans er tilbake. Erinaceus vil så gjerne ta på ham. Klemme på ham. Men han kan ikke.
«Kva skjer, far?» spør Erinaceus med gråten i halsen. Faren peker ut av vinduet i samme retning som lyset. Skyggene, nesten mørkere enn kvelden og natten, beveger seg iskaldt over den frosne innsjøen.
«Orkar og skrømt og demonar», hvisker far. «Dei har brote ut frå boka. Rømt frå boka.»
«ORKER OG SKRØMT OG DEMONER!?» skriker Alces.
«HYSJJJJJJJJ», hviske-roper de andre.
«Åååå nei», hvisker hun så stille hun kan. «Hvorfor kunne ikke alver eller hobbiter eller trollmenn ha rømt fra boka i stedet, da!? Det er så veldig dårlig gjort.»
«Ja, veldig dårleg gjort», hvisker Erinaceus. «Det hadde til dømes vore koselegare med trollmannen Gandalv enn orkar og det som verre er.»
Erinaceus blir plutselig helt stille. Han stirrer på far igjen. Far nikker sakte på hodet. Og smiler. Et trygt og varmt smil.
«Bra, guten min! Du hugsar eit namn. Eit heilt ekte eventyrnamn. Du hugsar fordi du går med lyset frå boka. Og den fine venen din, elgen, hun hugsar alvar og hobbitar. For du har fortalt eventyra før. Mange gonger. Du vil snart hugsa alt.»
«Snart huske alt?» spør Castor. Han og Alces og Lupus forstår ikke.
Erinaceus begynner å gråte. «De skjønner at orda, orda og eventyra mine, dei som dansa så fint ut av munnen min, vart borte vekk. Eventyra og alt. Nokon tok liksom og viska dei ut frå hovudet mitt.»
«Så forferdelig trist», hvisker Castor. Han er selv på gråten. «Når skjedde alt dette?»
«Ein gong i førre veke trur eg det var», svarer Erinaceus.
Faren til Erinaceus peker igjen ut i natten. «Det var skuggane. Dei vonde og dei mørke. Dei tok eventyra frå deg.»
«Men korleis?» lurer Erinaceus.
«Eg veit ikkje», hvisker far. Stemmen hans er som et lavt ekko. Som om han kan forsvinne når som helst. Men de kan ikke miste ham nå. Han må bli her. Det er så trygt når han er her.
«Eg veit heller ikkje kvifor den magiske leseboka havna her i Leseskogen», fortsetter far til Erinaceus. «Det er eit mysterium. Men boka ynskjer å hjelpa alle eventyra og gje dei tilbake til deg, kjære sonen min.»
Orkene og skrømtene og det som verre er, lusker nesten rett på hytta til Castor. Men de ser den ikke, siden mesteparten av hytta ligger under vannet.
Det blir plutselig iskaldt når skyggene passerer hytta. Erinaceus, Alces, Lupus og Castor kryper tett sammen på gulvet under vinduet. Musestille. Lupus flekker tenner og knurrer lavt. Hun er klar selv om hun er redd. Hvis de skulle bli oppdaget skal hun forsvare vennene sine.
Men de blir aldri oppdaget. Orkene og skrømtene og det som verre er lusker rett forbi og inn i skogen. Skogen blir mørkere. Og kaldere.
«Erinaceus!» sier far strengt. «Sjå i boka, i røyken, i lyset. Sjå i orda og setningane og sidene og alle bokstavane.»
Og Erinaceus ser i boken og røyken og lyset, i ordene og setningene og sidene og alle bokstavene. Han stirrer så piggene stritter ut til alle kanter, til snuten og det lille pinnsvinfjeset er våte av svette.
Øynene hans ruller til alle kanter mens han blar i sidene til den magiske boken. Han blar så fort at han kun får med seg første bokstav i første setning på hver side.
«Vent litt, første bokstav i første setning på kvar side», gjentar Erinaceus, og begynner å lese bokstavene høyt: «N…Ø…K….K…E….L….E….N! Nøkkelen, det står nøkkelen!» roper han som om han husker noe han hadde glemt for lenge siden.
«Hvilken nøkkel?» spør Castor
«Bra, Erinaceus», hvisker faren fra boken, og så forsvinner faren helt.
«Far….far…». Erinaceus ser på de andre og gråter, jeg husker ikke nøkkelen, men jeg husker at det var en nøkkel en gang. Og nå er far borte…
«Kanskje det er derfor orker og skrømt og demoner har kommet ut av boken? Fordi de leter etter en nøkkel?» spør Lupus.
«Og hvis vi gir dem nøkkelen, går de tilbake til boken igjen?» piper Alces. «Husker du ingenting om nøkkelen Erinaceus?»
«Kanskje hvis du husker hvor nøkkelen er, så vil du også huske alle eventyrene?» spør Castor.
Erinaceus sperrer opp øynene som om han plutselig husker noe og sier: «Far sa det er skuggane, dei mørke skuggane som har teke eventyra frå meg. Det er der vi må leite! Då må vi gå til staden kor det er aller mest mørkt. Kor det berre er skuggar og ingenting anna. Men orkar, skrømt og demonar er jo også der ute. Korleis skal vi klare å leite etter nøkkelen utan at dei oppdagar oss?»
Plutselig hører de noe lyder utenfor. Det knaker i isen som om noe veldig, veldig tungt sleper seg bortover mot døra til hytta. Lupus, Castor, Alces og Erinaceus ser på hverandre. Hjertene banker høyt, og det er ikke tid til å tenke.
«Vi må springe ut av hytta og gøyme oss i skogen no, for viss det som er utanfor døra får tak i oss, finn vi aldri nøkkelen», sier Erinaceus
Før han får sagt et ord mer, har alle fire hoppet ut av vinduet bak hytta. De klatrer forsiktig bortover hytteveggen, og går over en planke som fører dem inn skogen igjen.
Det er helt mørkt i skogen. Helt stille.
«Å nei…», sier Erinaceus
«Hva er det?» spør Lupus
«Eg har gløymt den magiske boka i hytta! Vi klarar aldri å finne nøkkelen utan ho!»
Les mer om forfatterne og gi tilbakemelding her
Se tegninger her